Den sanne etikk begynner der hvor ordene opphører.

I årtusener har sjøfarende folk orientert seg etter stjernebildene. Etter hånden er de kommet ut over denne ufullkomne metoden, de har oppfunnet kompasset hvor nord angir seg selv ifølge sitt virkende kraftprinsipp. Og siden har sjøfolk funnet kursen i mørke natten på de fjerneste hav. Av samme art er det fremskritt vi må søke i etikken. Så lenge vi bare har de etiske utsagns moral å rette oss etter, seiler vi etter stjernene -- og selv om de lyser og tindrer aldri så klart, leder de oss bare mer eller mindre sikkert, og kan når som helst gli vekk bak skyer og skodde. I stormnatten lar de menneskeheten i stikken -- som vi opplever det nå. Men eier vi etikken som et logisk nødvendig prinsipp som kommer til klarhet i oss, så setter det inn en vidtgående etisk fordypelse av den enkelte og et stadig, etisk fremskritt for hele menneskeheten.

Enhver som trenger oss, er vår neste

Å herske er å være bundet til de mange, i likhet med det å være underkastet de mange, bare på en annen måte.

Etikk er et ubegrenset ansvar overfor alt som lever.

I tillegg kom at pietismen opprinnelig var en fiende av all kunst i gudstjenesten, og særlig hadde unnvært den konsertrerende kirkemusikken. De musikalske pasjonsoppføringene var en vederstyggelighet for dem. Bare enkle menighetssanger skulle smykke gudstjenesten. Derfor måtte enhver kantor misbillige pietistene, og Bach kan ha tatt det særlig ille opp at de trakk hans religiøse- kunstneriske ideal ned i sølen.

Bach kunstneriske vesen og personlighet hviler på hans fromhet. I den grad han overhodet kan forstås, skjer det ut fra dette. Kunst var religion for ham. Derfor hadde kunst ingenting med verden og ingenting med suksess i verden å gjøre. Den var mål i seg selv.

"Dette er den store gåten i den kristne etikk,at vi ikke uten videre kan omsette Jesu ord i liv,selv med den helligeste vilje til å tjene ham.Dette fører med seg den store fare at vi bøyer oss ærbødig for dem og priser dem som "idealer",men ikke lar dem komme til orde i det virkelige liv."

"For når fornuften virkelig går i dybden av spørsmålene,blir den ikke lenger kjølig fornuft,men begynner å tale hjertets språk,enten den vil eller ikke."

"Men så sikkert det enn er at enhver tid lever av de energier som oppstår i dens etiske tenkning,like sikkert er det også at de etiske tanker som hittil har oppstått,etter lengre eller kortere tid har mistet sin overbevisningskraft.Hvorfor har etikken bare klart å komme med delvise og tidsbundne begrunnelser,aldri varige?Hvorfor er historien om menneskehetens etiske tenkning en historie om ubegripelig stillstand og bitre tilbakeslag?Hvorfor finnes det ikke også her et organisk fremskritt,slik at den ene tid bygger videre på den annens resultater?Hvorfor lever vi i etikken som en ruinby,hvor den ene generasjonen finner seg et nødtørftig ly her,den annen der?