Jeg kjenner det i hele kroppen, at jeg berøres av hans søken etter kontakt. At vi to er ett, og helt like, i vår lengsel etter mor.

Hun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen.

Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.

Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene.

Alt som holdt på å rive henne i stykker, ble i stedet til blod og involler og lange, tynne musetarmer.
Og så ble det som det ble.

På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.
Her var hun helt vanlig.
Åtte timer hver dag.
Fem dager i uken.

Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger.

Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden.

Kunnskapen til generasjoner før henne lå nedfelt i bevisstheten, å kjenne skog og fjell var like naturlig som å kjenne seg selv, eller slektningene sine. De hadde ord for alt. Å kunne benevne landskapet var like viktig som å benevne sin egen kropp. Å kjenne hver minste distinksjon. Bumennenes språk ble fattig i forhold. Kanskje det var derfor de manglet respekt, bråkte og tråkket over gamle graver og hellige steder. De lyttet ikke, hørte ikke etter hva naturen ville fortelle dem.

Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen.

Minner er fysiske, de sitter i hjernen, i nervecellene. Hjernen du går ut av rommet mitt med, er derfor fysisk annerledes enn hjernen du kom inn til meg med - noen få celler har endret seg, byttet kontakter i nettverket, forbundet seg med nye celler, andre celler, noe har skjedd og blitt ingravert i hjernen. At du kan huske å ha vært her, er en rent fysisk endring i vevet som er deg. Etter hver gang jeg ser deg, er jeg ikke lenger den samme. Etter at jeg sluttet å se deg, er jeg ikke lenger den samme.

Jeg kan holde rundt meg selv, men jeg kan ikke kysse meg selv i nakken.

Så lenge man puster, er situasjonen under kontroll.

Fordi vi ikke kan oppleve selve døden, siden opplevelsen er noe som hører livet til, vil den som lever i nået leve evig, sa du. Hvis dette nået skulle vart evig, ville jeg heller vært død.

Du sa at du ikke ville se meg lenger, ja, at vi ikke fungerte, ja, at vi ville få det bedre hver for oss. Ja. Og døden, ja. Den døde onkelen, ja. Det er forbausende hvor lite jeg føler i dag. Jeg er tom, jeg er en aldeles glatt og rungende beholder, det er forbausende at folk ikke kan høre ekkoet når jeg går forbi, det er i det hele tatt mye som er forbausende.

Vi legger igjen en liten bit av oss på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora.

You do not write your life with words, the monster said. You write it with actions. What you think is not important. It is only important what youdo.

The answer is that it does not matter what youthink, the monster said, because your mind will contradict itself a hundred times each day. You wanted her to go at the same time you were desperate for me to save her. Your mind will believe comforting lies while also knowing the painful truths that make those lies necessary. And your mind will punish you for believing both.

Sometimes people need to lie to themselves most of all.

Stories are wild creatures, the monster said. When you let them loose, who knows what havoc they might wreak?