One of the secrets of the universe was that our instincts were sometimes stronger than our minds.

I sometimes think that I don't let myself know what I'm really thinking about. That doesn't make much sense but it makes sense to me. I have this idea that the reason we have dreams is that we're thinking about things that we don't know we're thinking about - and those things, well, they sneak out of us in our dreams. Maybe we're like tires with too much air in them. The air has to leak out. That's what dreams are.

I lay around and thought about things. All the ordinary problems and mysteries of my life that mattered only to me.

First Dante. Then me. And now my mum. Tears all over the damned place. Maybe tears were something you caught. Like the flu.

De døde klager ikke, de døde har det bra, de. Det er vi andre som skal holde det gående, overleve, sette mursteinene på plass igjen.

Denne krigen er i ferd med å avsluttes, i alle fall hva nyhetsdekningen angår.

Hva om jeg ikke vil videre? Hvorfor skal man alltid videre? Kanskje jeg bare vil bli hvor jeg er.

Vel, der har du London. Skryte av en gigantisk klokke. Alle innbyggerne med lutende nakker, klar over at tiden går fra dem.

Jeg har hatt mye tid til å tenke i det siste. Men for lite å tenke på. Jeg har vært utenlands, jeg har tenkt på sigaretter. Og som alle andre som tenker lenge nok på et eller annet, har også jeg kommer fram til at det ligger en metafor for livet i alt rundt meg. Sigarettene. Og livet? Samme sak. Ting blir ikke bra til slutt. Det som venter deg lenger nede i bakken, bak neste ås, ved enden av den helvetes regnbuen er ikke godt. Det er bare farlig.

PASCAL:
Men likevel… dette er et bilde du ikke kan fremkalle.

ALAN:
Fordi?

PASCAL:
Fordi du mangler en ingrediens.

ALAN:
Og det er?

PASCAL:
Forståelsen av at du kunne vært meg, allerede i morgen.

Sæt nu, at Lorck var bleven forelsket i en anden, som var villig. Vilde han kanske ha betænkt sig? Ikke et Sekund heller, - ikke han, ikke nogen af alle de Ægtemænd, hun kjendte. Hvorfor skulde da en Kvinde ha alle disse Skrupler? Lige for lige, det var Livets eneste gyldige Princip. –

”Den frie Kjærlighed er jo Tegnet paa den yderste Fordærvelse. – Det vil bli Utugten sat i System, siger Sunde.”
”Siger han det?” Constance smilte mat. ”Da glemmer han vist, at Utugten allerede er sat i System, i offentlig System, og længe har været det.

”Jeg tilgir dig ikke, - aldrig, forstaar du,” hun traadte et Skridt nærmere, ”tig Liget af en Person, du har Myrdet, om Tilgivelse og se, om det svarer dig - -. Jeg gjør det i Selvforagt, hører du – i Selvforagt! – Det er Følgerne af mit Nederlag, det Nederlag, jeg led, da jeg opgav Skilsmissen, jeg nu tar paa mig.”

Og de andre, som bare gikk og overtalte hende til at vende tilbage, som var saa villig til at udlevere hende; - de slappe, modbydelige Mennesker, det var dem, som var de værste! Ingen Indignation, ingen Vrede over hans Adfærd - -. Hvor kunde hun vente andet af en slig som han, naar de alle holdt med ham - - Var da virkelig Verden en eneste stor Sump, og maatte man være glad, hvis man bare kunde værge sig saa vidt, at man ikke gikk til Bunds i Mudderet? - -

En fraskilt Kone er som en Have uden Rækværk, alle, som vil, kan gaa ind og trakke ned.

Det er som en abstinens ikke å få se den man er forelska i. Du kjenner det, fysisk, i hele deg, hvordan du mangler noe essensielt, hvordan det som får deg til å puste, det som får føttene dine til å bevege seg, ikke finnes lenger. Folk sier det er vanskelig å slutte å røyke, å slutte med heroin. Forsøk å slutte å være forelska når du er det. Der er umulig.

I have to write things down to feel I fully comprehend them.

Memory is a funny thing. When I was in the scene I hardly paid it any attention. I never stopped to think of it as something that would make a lasting impression, certainly never imagined that 18 years later I would recall it in such detail. I didn't give a damn about the scenery that day. I was thinking about myself. I was thinking about the beautiful girl walking next to me. I was thinking about the two of us together, and then about myself again. I was at that age, that time of life when every sight, every feeling, every thought came back, like a boomerang, to me. And worse, I was in love. Love with complications. Scenery was the last thing on my mind.

'I can never say what I want to say,' continued Naoko. 'It's been like this for a while now. I try to say something, but all I get are the wrong words - the wrong words or the exact opposite words from what I mean. I try to correct myself, and that only makes it worse. I lose track of what I was trying to say to begin with. It's like I'm split in two and playing tag with myself. One half is chasing the other half around this big, fat post. The other me has the right words, but this me can't catch her.'

By living our lives, we nurture death. True as this might be, it was only one of the truths we had to learn. What I learned from Naoko's death was this: no truth can cure the sadness we feel from losing a loved one. No truth, no sincerity, no strength, no kindness, can cure that sorrow. All we can do is see that sadness through to the end and learn something from it, but what we learn will be no help in facing the next sadness that comes to us without warning.