Man går inn i arbeidet sitt i håp om å undersøke og bevare noe av seg selv, i et, jeg vet ikke, håp om å forstå mer av seg selv. Men det slår aldri feil: Når man kommer ut igjen på den andre siden, begriper man enda mindre enn før.

jordkloden snurrer rundt
som om døgnet hadde timer
og timene kunne gå
dit ingen visste

når jeg tenker på deg
stanser jeg tiden
den samme dagen

kommer igjen neste morgen
og ingenting er forandret
alt er nytt

kjærligheten til barnet
erstatter ansiktet mitt med et speil
der barnet ser verden
klarne og skye over

en verden av tårn
av trapper og broer
tusen seilende frø
og et av dem spirer

tidlig tidlig
før det vakre tar form

når barnet våkner
har jeg allerede ordnet verden
den er vennlig, begripelig, klar

en munn som kiler mot øret
en kjole tynnslitt av solen
og langt der nede under oss
blinker havet som en sølvskje

uten at jeg ville det
ble livet fylt av hemmeligheter
slik regnvann siver inn i en brønn
mørkegult og fullt av døde blader

Det var som om han ikke forstod at alle hans fremfuse handlinger førte han tilbake til beltet, at det var en sammenheng mellom innsjøen på kjøkkengulvet og de påfølgende slagene. Men det var likevel mitt ansvar å fortsette, og jeg håpet han innerst inne også merket min kjærlighet, forstod at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tuktet, ergo var jeg en far. Jeg slo mens gråten presset i brystet, mens svetten rant og hendene ristet, jeg ønsket å piske uroen ut av ham, men det hjalp aldri.

Da han dro fra oss sist, var han brun og sterk, ivrig, klemte meg for en gangs skyld lenge, og jeg kjente kreftene i overarmene hans mens han holdt rundt meg. Andre prater om at ungene bare blei større og større for hver gang man treffer dem, at man liksom skvetter når man ser poden igjen etter en stund. Men det var ikke saken med Tom. Nå hadde han krympa. Nesa var rød, kinna hvite, skuldra smale. Og det hjalp ikke akkurat at han hutra og trakk dem inn under seg, og så ut som en slunken pære. Ristinga slapp riktignok taket mens vi kjørte inn mot gården, men han satt stadig som en pusling i setet ved siden av meg.

Jeg trakk pusten. Kunne ikke tenke på det. Kunne ikke annet enn å fortsette. Løfte hånden, dyppe børsten i pollen, bevege den forsiktig mot blomstene, stryke over dem som om jeg var en bie.

Av og til er det slik, når ein les, at enkelte setningar treffer ein og slår ein ut. Det er som om dei seier alt ein nokonsinne har prøvt å seie, eller prøvt å få til, eller alt ein rett og slett er.

Han tenkte på namn som store, tunge lasteskip som sklei omkring på dei store hava i verdsmørkret, han tenkte på menneske som store, tunge lasteskip som sklei omkring på dei store hava i verdsmørkret utan moglegheit for å møtast anna enn i kollisjonar eller ved å fløyte på kvarandre på god avstand.

Ho elskar han, han elskar ikkje henne, eg vil ikkje berre ha sex! tenker Mona Lisa, det er ikkje slik det er med meg, ho er ikkje ei moderne og frigjort kvinne, ho vil berre bli elska.

Det ville vere flaut om han forstod at slike kommentarar frå han gjer meg glad på ein heilt bestemt og håpefull måte. Det ville vere flaut om han forstod at eg er forelska i ham.

Han tenkte at han gjerne skulle kysse henne i all denne vinden. Og kysset skulle vere som langt hår i vinden, eller som langt gras i vinden skulle der vere, og det skulle suge dei fast til jordoverflata sjølv om det heile tida rykte i dei og ville ha dei til å fyke bort.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Jeg undres, fordi jeg har hørt min egen stemme i et opptak, og den stemmen var helt annerledes enn den stemmen jeg hører når jeg snakker. Det var en stemme som løy, den ga ikke uttrykk for noe som helst av det jeg egentlig følte.

Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg.

Enn så lenge er vi to en mulighet i universet. I alle fall vil jeg gjerne tro det.

Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme.

Det er umulig å fortrenge min egen tilstedeværelse, ubehaget ved den, endringen; dette selsomme i meg som har kommet til live i øynene, panna, i et bestemt drag fra nesa til munnen.

Navnet mitt gjaller gjennom skogen; alt jeg ønsker er å bli funnet, hentet, tatt vekk, men stavelsene lyder så fremmed, så uvirkelige, så langt borte fra meg selv, at da jeg hører navnet bli ropt igjen, er det som om det gjelder en annen, ikke meg.