Skyskrapere og asfalt flimrer forbi i mørket, flyene fortsetter å kretse over Kennedy Airport, industriene arbeider, surferne glir langs strendene, bomullsfeltene, ørkenene, småbyene, trafikken i New York beveger seg sakte framover. Skjerver av lys og minner blinker fortsatt svakt i bevisstheten din. Utenfor er mørke horekvartaler, neon og jenter som jager etter vind gjennom gatene, livsgnister og hud, deres fortryllende smil og nedspydde drømmer.

Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Jeg vet ikke om det gjelder alle, jeg har ikke spurt.

Det finnes punkter i livet, de blinker om nettene som røde lamper på toppen av høyhusene i flyenes innflygningsbaner over byene, små øyeblikk hvor man kan forandre alt. Men vi forteller oss selv at det allerede er for sent, det er for usannsynlig nå, for lenge siden, det er for risikabelt og det lar seg ikke gjøre. Man sier, jeg skulle selvsagt gjerne og avslutter med naturligvis går det ikke lenger. Jeg burde ha dratt, mens jeg kunne.

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.

Når man har vært i noe lenge nok, blir det virkeligheten. Man husker ikke lenger hvordan ting var før, bare denne nye virkeligheten som forandrer deg så langsomt at man ikke merker det, før man plutselig husker hvordan alt var før, men da er det kanskje for seint å gå tilbake?

Den som først sier de tre orda, er den som har tapt.

Men jeg lengter etter å kunne gå ved sida av deg, bare gå ved sida av deg, holde deg i hånda. Jeg vil at alle skal se at vi er sammen, at vi hører til hverandre. Hvor lang tid tar det før man får alt man drømmer om?

Jeg er fucka. Alle jeg kjenner er fucka. Alle jeg kjenner har panikk, og jeg begynner å tro at det har noe med tida vi lever i å gjøre. Alle er stressa og deppa og sjuke, kjærlighetssjuke, og jeg lurer på om det har med mobiltelefoner å gjøre, ingen veit hva de driver med, og ingen gjør en dritt, og jeg begynner å lure på om det bare er sånn det blir.

De vakreste kjærlighetssangene er de tristeste. Det går aldri bra med kjærligheten. Uansett hvor lykkelig man er i øyeblikk, kan man ikke rømme fra seg sjæl. Man kan bare kaste seg på nye bølger, ri dem eller drukne.

Eller: Han er allerede forelsket uten å ha noen å være forelsket i, det er bare en følelse, en sånn voldsom energi, en iboende forelskelse i ham som mangler adresse og eier, den ligger der parat, klar til å detonere.

Den natten hadde vi Garden City for oss selv, det var en by satt på pause, ikke en bil i bevegelse, til og med trafikklysene over Stewart/Franklin hang urørlige og tunge. Vi møtte ingen og vi så ingen. Vi trasket gjennom de snødekte gatene, sa ikke så mye store deler av tiden, men det var fint likevel, overraskende fint, en uanstrengt tystnad mellom oss i det blålige mørket, nesten arktisk i fargetonene, og bak oss etterlot vi lange striper av fotspor midt i gaten som morgenens mennesker ville stusse over, med en vag fornemmelse av at noe hadde foregått mens de sov og at de hadde gått glipp av det.

Jeg hadde ingenting å rekke. Likevel var tiden et problem. Tid har alltid vært et problem. Den ene eller den andre veien.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Dette kunne vært hvor som helst og jeg mener det på den best mulige måten.

Dagen begynner. Tiden går, men nå vet jeg at døgnet ikke settes i gang av en motvillig arbeider, det sveives ikke i gang med håndmakt eller åndemakt, det meste er automatisert nå; tiden er en i beste fall rufsete karaokemaskin, femtito album som gjentas inn i uendeligheten, med syv spor på hvert av dem og et elektrisk støt som stikker deg i ryggen i otta, tvinger deg til å gripe mikrofonen og synge av full hals for et gjespende publikum som har begynt å flakke med blikket i retning utgangen.

Ofte har jeg tenkt at jeg var et barn av den siste generasjonen som trodde de utgjorde en forskjell; jeg tilhører den første generasjonen som forsto at vi ikke gjorde det.