2021
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788202488246
EAN 9788202488246
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Qais Wahidi
Språk Bokmål
Sider 238
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nyttig og svært interessant bok om afghanske som går inn i tolkejobb for de norske styrkene i Afghanistan. Afghanske tolker for utenlandske styrker er i en utsatt posisjon fordi de ofte blir sett på som forrædere av sine egne, og da særlig av talibanerne, som har sine spioner overalt. De risikerer trusler både mot seg selv og sin familie, og må prøve å holde hemmelig hva slags jobb de driver med. Men tolkejobber er godt betalt, og er fristende å gå inn i for unge menn i Afghanistan, som snakker engelsk.
Qais Wahidi fikk mistanke om at det blant tolkene befant seg en spion for talibanerne. Hans historie gir et sjeldent innblikk i hvordan tolkelivet er for afghanerne som tar slike jobber for det norske forsvaret og koalisjonsstyrkene. Her kommer vi helt på innsida av militærlivet og militære operasjoner i utlandet, hvor det også forekom korrupsjon.
Jeg anbefaler også Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi , som også er en afghansk tolk sin historie om arbeidet for de norske styrkene.
Begge disse tolkene har fått opphold i Norge.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi i ISAF reiste ut i landsbyene med gaver, og folk samlet seg rundt oss mens vi delte ut sjokolade, skolemateriell, medisiner og klær. Jeg husker et barnehjem vi var på. Vi kom overraskende. De fattige, underernærte guttene samlet seg rundt oss, en av dem kunne verken høre eller snakke. Vi stod foran dem og delte ut klær, sko og sjokolade, og i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke på dem, hvor fattige de var, foreldreløse, og hvor heldig jeg selv hadde vært i livet. Uten at noen la merke til det, felte jeg en tåre.
Min egen oppgave, slik jeg så den, var å balansere relasjonene. Jeg måtte få dem til å forstå hverandre. Jeg hadde studert dette spillet fra første dag på jobben, og forsøkt å se hva som skilte vestlig og afghansk kultur. Å være tolk var mer enn å oversette setninger og ord, det var å lese situasjoner, forutse neste trekk og tolke subtile uttrykk og koder. Jeg var en kulturell bro.
Dette med tillit er kanskje et poeng her. Jeg husker at jeg ble fortalt at nordmenn stoler på deg fra første gang de møter dem, og gir deg tillit inntil du skuffer dem. Kanskje tenkte de slik også når det gjaldt tolkene sine?
Mangel på kulturell forståelse er også et poeng. Hvis nordmennene hadde forstått afghansk kultur bedre, tror jeg at de hadde stilt flere spørsmål (...)
Å holde ISAF-jobben hemmelig hadde blitt en alvorlig ting. Vi hørte stadig om tolker som ble truet eller kidnappet. Taliban gikk rett på dem og krevde at de skulle si opp jobbene sine. Om de ikke gjorde det, satte de press på familiene deres.
En tolk vi kjente bodde rett ved leiren vår i Mazar-e Sharif. En dag ringte talibanere ham opp og sa at faren hans var kidnappet. "Si opp jobben din og overgi deg, hvis ikke dreper vi faren din", sa stemmen i telefonen. Da tolken i stedet gikk til politiet med saken, ble faren hans drept.
Man visste aldri hvor fienden var, det var problemet. En gjeter, en soldat, en mann som solgte epler på gaten - alle kunne være Taliban-informanter. Jeg hørte snakk om at 85-90 prosent av alle butikkeiere rapporterte til dem. Når vi ba om hjelp, snakket de oss etter munnen. Straks vi var ute, anga de oss.
Det er ikke et ukjent fenomen at velstående familier på landsbygda får fattiggutter til å gjøre enkle jobber for seg. Disse guttene har få muligheter. De går ikke på skole. For å tjene litt til livets opphold går de med vann til dyrene, vasker i huset og gjør hagearbeid. Noen ganger får de litt betalt, andre ganger får de bare mat og klær.
Med tiden kom jeg til at det var umulig å være den "gode muslimen" som var løftet opp som et ideal for oss. Man skulle be fem ganger hver dag, unngå å se på tv, unngå å se på jentene eller dra på hotell. Det ble påstått at hvert blikk på en jente var et seksuelt blikk, men for meg var det feil, jeg kunne lett se på kvinner uten å bli opphisset, for jeg så dem som personer. Og når jeg så disse angivelig "gode muslimene" flørte, snakke med kvinner på telefonen og håndhilse og spise ved samme bord som dem de kalte "vantro", besluttet jeg at jeg ikke ville være en god muslim, men bare et godt menneske. Og jeg kom fram til at hvis landet vårt skulle utvikle seg videre, måtte vi afghanere for en liten stund glemme religionen og konsentrere oss om å bygge landet.
Jeg ville ikke la meg diktere av folk som mener deres egen tro er den eneste rette. Afghanistan er et muslimsk land, men det var et muslimsk land også for 40 år siden, da foreldrene mine var unge. På den tiden kunne gutter og jenter gå på samme skole. Kvinner kunne jobbe, og jenter kunne gå uten hijab. I dag blir kunnskapsløse menneskers følelser og sinn misbrukt med religiøse og politiske formål. De som står bak, er ofte fra utlandet, for eksempel fra Pakistan og Saudi-Arabia. De leder landet vårt ut i mørke.
Det virket også som om utlendingene slet med å forstå at Afghanistan er bygget opp av en mengde ulike etniske grupper: Pashtunere, tadsjiker, hazaraere, turkmenere, usbeker, nuristanere, kirgisere og aimaqer. De har hver sin livsstil og kultur. Utlendingene forstod kanskje ikke hvor splittet og mangfoldig Afghanistan er. Hvis landet bare hadde hatt ett språk og èn kultur, ville det kanskje vært lettere for dem å forstå det.
Det etniske mangfoldet gjorde det også vanskelig å bygge opp en god hær og en god regjering.