Ikkje kast bort dagan på noko du ikkje kan gjer om att lell. Gjort er gjort, det ligg attafor deg.

Men i skyggen under tuntreet følte hun en underlig ro senke seg over henne. Hun så på menneskene rundt bordet og følte hun var blant venner. Den følelsen hadde hun ikke hatt hjemme hos moren. Her følte hun at de var godtatt og akseptert, både Oda og hun selv. Ingen mente at det hun hadde gjort var riktig, men de fordømte henne ikke.

Fordømmer du meg,Anna? Nei,e dømmer ingen. Det overlet etil vårherre.

Gjer det til eit slags eventyr, sa han sakte. - Fortell ho om to som elska kvarander,men som ikkje kunna få kvarander, mem som likvel fekk ei gåve i lag- eit kjærlighetsbarn. Ho Oda.

Det var ingen som villa støtta eller hjelp ho!Ho hadd ingen, Thorleif!Ikkje eingong foreldra hennes villa støtt ho - så ka skulla ho gjer? Klart det var galt å før deg bak lyset, Klart det var gale å ikkje å fortelle Trondat ho venta barnet hass, men ka hadd di gjort da?Hadd di hjelpt ho?Ho har allveg måtta hjelp seg sjølv, ho Maren. Ja, ho har gjort mykje gale.Og ja, ho redda seg ved å gje vertinna si ungen ho fekk, og som ho ikkje kunna kom hæm med. Men ka har di gjort da, kara? Du, Trond? Du berre stakk. Og du, Thorleif? Du har allveg vore meir oppteken av andre kvinnfolk enn sjå at Maren ikkje hadd det bra. Di er hyklere, all i hop i den her bygda!Di tenkjer berre på pæng og ære - enda di eig ikkje ære, nokon av dykk!

Hun hadde heller ikke regnet med at Thorleif ville kaste henne ut. Sjokket satt som en klo i brystet på henne. Hun hadde natutligvis regnet med at han ville bli skuffet og rasende, og at det ville bli et fryktelig oppgjør, men at han skulle kaste henne og Oda på dør, det hadde hun aldri trodd. Han hadde tross alt litt av hvert på samvittigheten selv! Men det spilte visst ingen rolle. Det var slik det var, tenkte Maren bittert- det var andre regler for menn. Jentefuten og Storsjarmøren Thorleif Bredås var nok ikke den som tålte at hans kvinne hadde hatt en annen, og i alle fall at hun hadde fått barn i all hemmelighet.

Da legen hadde undersøkt Oda og fått vasket av henne det verste , og plastret flengen i pannen og overbevist dem om hun bare var forslått, men ikke hadde brukket noe, lo og gråt de igjen. - Det var da kjøle til gråtekor, sa legen og så på dem. - Ho Oda klarer seg bra, så di kan hald opp med den grininga no. Den eneste som ikkje griner , er ho Oda , og det var no vel ho som datt og slo seg , veit e ?. Unnskyld , mumlet Maren , midt mellom gråt og latter. Men det har skjedd meir enn at ho Oda datt ned , forstår du. - Ja noko må det no vara. Legen smekket sammen den slitte legekofferten. _ E har alder forstått meg på kvinnfolk , la han tørt til.

Maren ble stående ved bilen og se på dem. Trond tok Oda i armen, løftet henne opp og svingte rundt med henne, tett inntil seg. Far og datter, tenkte hun – så lik at det var rent rart. Hun lurte på hva mer Oda hadde arvet etter ham. Det ville nok vise seg etter hvert. Han møtte blikket hennes over hodet på Oda og smilte til henne. Hun så hvor glad han var. Varm glede fosset gjennom henne. Tenk at han elsket datteren deres så høyt, til tross for alt det forferdelige hun selv hadde gjort.

Det som betyr noko, er korleis ein er som menneskje og medmenneskje, og det finnest ikkje ein ber og meir hederlig og god mann enn han Trond

Framtida veit ingen av oss noko om, Maren. Gled deg over dagen i dag