Helga
Pabbi
en familiesaga om drukkenskap
av Mímir Kristjánsson (forfatter).
J.M. Stenersens forlag 2024 Innbundet
Kjøp boken hos
Helgas eksemplar av Pabbi - en familiesaga om drukkenskap
Lesetilstand
Har lest denneHylle
AnnetLesedato
2024
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid. 
 
Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne. 
Bokdetaljer
Forlag J.M. Stenersens forlag
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788272018503
EAN 9788272018503
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Kristján Loftsson Guðlaugsson Mímir Kristjánsson
Språk Bokmål
Sider 159
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
5 24 11 3 0 0Bokomtaler
«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»
Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.
Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.
«En familiesaga om drukkenskap» Mimir forteller om faren sin som var alkoholiker, men som var en god, kjærlig og omsorgsfull far. Han skriver og reflekterer også om egen drikking. Han kaller seg ikke alkoholiker, men vet at han drikker som en alkoholiker. Alkoholen er hans venn, og han har ikke noe ønske om å slutte.
Jeg likte boka godt, hørte den som lydbok hvor han selv leser. Godt språk og gode refleksjoner, selv om det er ganske uforståelig at han ikke ønsker å slutte å drikke når han sier «Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for meg selv og for menneskene rundt meg».
Skapt for ære av Jawad Raja
Forlagets bokomtale:
«Jeg var alltid på vakt når pappa var til stede. Jeg prøvde å gjøre meg så usynlig som mulig, så han kanskje ville glemme at jeg var der, la være å si navnet mitt, be meg komme bort til ham, eller kommandere meg ned i kjelleren».
Da han var 15 år, rømte Jawad Raja til barnevernet. De neste årene bruker han på å løsrive seg fra familiens æreskultur, finne ut hvem han er, hvem han kan bli – og veien fram til forsoning.
Han er sønn av Abida Raja & Raja Mohammad Fayyaz (far, pågrepet av politiet i dag).
**VGs bokomtale:
*Jawad Raja (29) forteller om en brutal oppvekst, og om å være redd for sin far alltid.
Jawad Rajas familie er behørig kjent. Han er sønn av Abida Raja, som utkom med boken «Frihetens øyeblikk» i 2022, en sterk historie om hennes løsrivelse.
Jawads onkel er Abid Raja, som utga bestselgeren «Min skyld. En historie om frigjøring» i 2021, og tanten er Nadia Ansar, som utga boken «Min skam» i 2023.
Så her er æreskultur, patriarkalsk kultur, vold og streng kontroll brettet ut i alle retninger.*
Aftenpostens bokomtale:
Pappaen til Jawad Raja skal ha slått ham og ville bestemme hvem han skulle gifte seg med. Da valgte Jawad Ingrid.
«Jeg var rundt fem år da pappa begynte å forberede kroppen min på å ta imot straff», skriver Jawad Raja i den nye boken «Skapt for ære».
Nettavisens bokomtale:
.......
Æreskulturens ødeleggende kraft
Æreskultur handler om mer enn strenge sosiale normer. Det handler om et system der familiens ære ses som et kollektivt gode, og der individets handlinger enten styrker eller svekker denne æren. Resultatet er ofte streng kontroll, særlig over kvinner, som frykter konsekvensene av å bryte normene.
Dette er en kultur som straffer dem som ønsker å leve frie, selvstendige liv, og som fremmer undertrykkelse gjennom trusler om vold, sosial utestengelse og ydmykelse.
Jawad Raja forteller i sin bok om hvordan han som barn ble utsatt for oppdragelsesvold, blant annet ved bruk av den torturlignende «murga-stillingen», som var ment å bryte ham ned både fysisk og mentalt. Flere unge har delt lignende historier med meg, og det er påfallende hvordan så mange fortsatt bagatelliserer alvorligheten i denne volden.
Æreskulturen er ikke bare destruktiv – den fratar unge mennesker muligheten til å utvikle seg fritt og i tråd med sine egne ønsker og drømmer. Vi kan ikke lenger ignorere dette som et «privat anliggende». Det er en samfunnsutfordring som angår oss alle.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Sitater fra dette verket
Caroline Ekornes Johannessen siterer Pabbi av Mímir Kristjánsson (side 123)
18:39, 28. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Å slutte å drikke føles som et svik, som å gi opp idealene sine. Egill Skallagrímsson sluttet aldri å drikke. Hele livet har jeg insistert på at det går an å drikke seg full og samtidig gjøre det godt i verden. Hva skjer om jeg nå gir opp denne tanken? Alle de drukkenboltene som har trodd på meg og heiet meg fram i livet, skal jeg forlate dem til fordel for prester og klokkere? Skal jeg bare si til dem at jeg ikke klarer mer, at de tar feil når de tror at det går an å leve livet sitt som de gjør, at de også må slutte snart?
Å drikke er det kjekkeste jeg har gjort i livet. Jeg har aldri vært så oppstemt, så forelska eller så lykkelig som jeg kan bli når jeg drikker. Jeg har hatt hundrevis og tusenvis av kjekke kvelder, og mange kjekke morgener også. Å drikke har vært så gøy at selv når jeg ikke husker noenting, glemmer jeg det aldri. Det har vært vennskap og galskap, latter og sang, kriser og løsninger. Tenk å være så utrolig glad i å drikke som jeg er, og likevel klare å ødelegge det. Det føles ut som det bare er én ting jeg virkelig vil i livet, og det skal bli det eneste jeg ikke kan gjøre. Det er så deprimerende at jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg tenker på det.
Roger Martinsen siterer Pabbi av Mímir Kristjánsson
07:30, 23. oktober 2024 Ingen har det som favoritt.
Fyllesjuke er noe av det vakreste med fylla, fordi det er en av få ting i livet som faktisk er rettferdig. Drikker man for mye, blir man straffet dagen derpå.
Caroline Ekornes Johannessen siterer Pabbi av Mímir Kristjánsson (side 113)
18:24, 28. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Han hadde fylt kjøleskapet sitt fra bunn til topp med blå ølbokser av merket Faxe, det var det han sverget til etter at han flyttet til Island. Da han snudde seg mot meg, lyste øynene hans av kjærlighet: «Unnskyld, jeg visste bare ikke hva jeg skulle kjøpe for at vi skulle ha det hyggelig.»
Caroline Ekornes Johannessen siterer Pabbi av Mímir Kristjánsson (side 121)
18:27, 28. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Hvite måneder er ikke bare et sunnhetstegn, det kan også være et faresignal. I hytteboka er det ikke noen god tid som innledes når pappa begynner med hvite perioder. Etter at jeg har hatt en edru tid, vender jeg alltid tilbake til flaska med fornyet lyst til å drikke. De hvite månedene minner meg ikke bare på at jeg har kontroll, men også hvor kjedelig livet som edru kan være. Samtidig har jeg redusert alkoholtoleranse etter å ha gått noen uker uten å drikke, den første fyllekula etter en hvit måned blir nattsvart.
Det følger alltid samme mønster. De første dagene etter at jeg slutter å drikke, er livet et helvete. Kroppen sliter med å tilpasse seg fraværet av alkohol, jeg svetter som en gris og skjelver på hendene. Gradvis går det opp for meg hvor lite jeg har på stell, jeg oppdager ubetalte regninger, glemte avtaler og hvor skittent det er i krokene på badet. Den første fasen går fort over. Etter en uke føler jeg meg som et nytt menneske, jeg har fått superkrefter. Det føles som å være på speed døgnet rundt uten å ha tatt noe. Når jeg drikker, går livet mitt hele tida bitte litt i minus. Når jeg er edru, går alt bitte litt i pluss i stedet. Kiloene raser av, jeg sover bedre, huden friskner til, gjørelista står tom, og kontoen fyller seg opp.
Så snur det på ny. Når det nærmer seg den siste dagen i en hvit måned, banker kjedsomheten på døra. Jeg mister mitt gode humør og blir snerpete. Når jeg drikker, føler jeg meg alltid i moralsk underskudd. Men når jeg er edru, blir jeg moralistisk og retthaversk, jeg blir som en bokholder som fører regnskap over alt det dumme folk rundt meg gjør. Eller kanskje er ikke humøret mitt så annerledes, kanskje er det bare sånn at når jeg er full, lar jeg humøret mitt gå ut over andre, mens når jeg er edru, holder jeg alt humøret inn i meg. For dem rundt meg er det alltid en fordel at jeg er edru, men for meg selv føles det av og til som en fordel å være full.
Roger Martinsen siterer Pabbi av Mímir Kristjánsson (side 34)
07:40, 23. oktober 2024 Ingen har det som favoritt.
Genetikk er bare det moderne samfunnets åndsfattige ord for skjebne. Våre forfedre trodde at skjebnen vår ble bestemt av nornene, trollkvinner eller gudinner som bokstavelig talt holdt livet vårt i sine hender. Ved foten av verdenstreet Yggdrasil satt de og spant skjebnetråden på rokken sin, og hersket gjennom den over både fortid, nåtid og framtid. I dag har vi erstattet skjebnen med gener, arvestoff som ikke bare bestemmer hvordan vi ser ut, men også hvem vi blir til.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
- 5.