Om barna vet man ingenting

av (forfatter) og Tommy Watz (oversetter).

Aschehoug 2005 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.67 (12 terningkast.)

39 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

Helgas eksemplar av Om barna vet man ingenting

Lesetilstand

Skal lese denne

Hylle

Ingen hylle

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Romanen skildrer en gruppe barn i en forstad til Bologna. Foreldrene arbeider eller slapper av foran TV mens barna lever sitt eget liv. Mye av fritiden tilbringer de på sitt eget hemmelige sted, en nedlagt låve et stykke utenfor byen. Her kommer de sammen for å utforske og eksperimentere med pubertetens og det gryende kjønnslivets mysterier. Etter som tiden går, sniker noe stadig mer truende og farlig seg inn i leken, noe som sakte men sikkert forderver sinnene deres og som fører dem ut i forvirring og katastrofe. Forfatteren skildrer flokkens liv innenfra, Det er et univers som er både barnets og den nesten voksnes, det er en tilstand preget av såvel uskyld og naivitet som tøylesløs råskap. Dette er forfatterens debut.

Bokdetaljer

Forlag Aschehoug

Utgivelsesår 2005

Format Heftet

ISBN13 9788203205620

EAN 9788203205620

Serie AlfaOmega

Språk Bokmål

Sider 162

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

2 6 2 2 0 0

Bokomtaler

«Hun synger med ren og vakker stemme, som om hun sang for noen, nøyaktig og tålmodig, uten å øke eller saktne tempoet. Barn synger slik, når de er triste. De synger ordentlig, som om det var en oppgave de var pålagt, et mantra som, bare du gjentar og gjentar og gjentar det, feilfritt og glassklart, jager bort alt vondt og alle vonde tanker.» Om barna vet man ingenting

Allerede mens jeg leste de siste sidene i Simona Vinvis debutroman fra 1999, visste jeg at når den tiden kom da jeg skulle skrive anmeldelsen, så ville jeg gjøre noe jeg sjeldent eller aldri gjør; jeg ville bruke de første linjene til å advare leserne mot å lese anmeldelsen og boka. De av dere som har lest mine krasse anmeldelser av bøker jeg mener ikke er verdt verken din tid eller penger, er vant med at jeg skriker og skråler om bøker som det har vært en lidelse å komme gjennom og som du bør unngå. Her er en innrømmelse; de anmeldelsene er de enkleste å skrive.

Denne anmeldelsen, var langt fra det.

Og grunnen, eller den som er verdt å fremheve tidlig, er denne: jeg har sjeldent opplevd å bli like rystet, like henført, like kvalm og forferdet, like begeistret og like trist som jeg var da jeg leste «Om barna vet man ingenting». Jeg har lest bøker som har vært like triste, tristere til og med. Jeg har lest bøker som har etterlatt dypere inntrykk av menneskets mørkeste sider. Men akkurat nå kommer jeg ikke over én bok som har gjort det med så poetisk og på så få sider.

Det forferdelige boka rommer (og da mener jeg forferdelig) tvinger meg til å komme med disse advarslene. Samtidig skriker hjertet mitt høyt om at jeg bør prakke denne boken på alle og enhver som er glad i god og viktig litteratur, og si; «Her, vær så snill og les denne!» Ja, det er virkelig en slik bok.

En delvis forklaring på hvorfor boka er så forferdelig, kommer av at den handler om barn og barndom. Men her er det ingen voksne som svinger pisken, drikker og driver psykisk terror, eller mishandler barna. Ikke egentlig. I stedet er det barna selv som bruker og misbruker hverandre som instrumenter, for å tilfredsstille en lyst og et begjær som er langt mer voksen, langt mer sofistikert og langt mer farlig enn de skjønner.

At ondskapen ikke er villet eller forstått gjør forferdelsen bare større. Man har lyst til å hoppe inn i handlingen og si til tiåringene Martina, Greta og Matteo at de bør gi en stemme til samvittigheten. Man har lyst til å riste i fjortenåringen Luca og fortelle ham at han straks bør slutte å spille annenfiolin. Men mer enn noe annet får man lyst til å glemme at femtenåringen Mirko, sjefen i gjengen, er et barn og gi ham en ørefik som setter ham på andre tanker enn den han, med hjalp fra et par reinkarnerte djevler som lurker i bakgrunnen, introduserer for de andre; sex.

Det er mer, det er mye, mye mer. Men som sagt; jo mindre du vet, jo bedre er det.

Vinci debuterte med denne boka i 1997. Å si at det her ikke finnes noen tegn til at hun var en fersking, er en underdrivelse av dimensjoner. Ikke bare klarer hun å skrive troverdig, ømt, engasjerende om en gruppe barn som søker andre spenninger og får lar sin nysgjerrighet og naivitet snudd mot seg av et annet barn, hun klarer også å frembringe et gjenkjennelig og landlig miljø der barna får lov å roame og foreldrene enten er på arbeid eller sitter foran tv.

Intetanende om hva deres små driver med på åkrene og på den forlatte hytta de har gjort til klubbhus. Ikke en gang når leken om å utforske kjønnslivet slutter å være lek og blir mer og mer hårreisende.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Om barna vet man ingenting
Utgitt: 1999
Forlag: Aschehoug
Sider: 162

Terningkast: 6

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Ingen sitater ennå.


Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Fedreland" av Fernando Aramburu
  • "Stridsmenn fra Salamis" av Javier Cercas
  • "Skal me leggja ein vedstabel saman - mine beste kjærleiksdikt" av Helge Torvund
  • "Hittegodskontoret" av Siegfried Lenz
  • "City" av Alessandro Baricco
  • "Havoseanet" av Alessandro Baricco
  • "Gullbrillene" av Giorgio Bassani
  • "Lysets tid" av Gunnar Kopperud
  • "Ærens mark" av Jean Rouaud
  • "Etter siste time" av Christophe Dufossé
  • "Solens port" av Ilyas Khuri
  • "Rock Springs" av Richard Ford
Alle bokanbefalinger for dette verket