En tidlig produksjon av John Steinbeck. Den kom ut tre år før VREDENS DRUER som er absolutt bedre kjent av de fleste . Likevel henger disse sammen på et vis , som også MUS OG MENN gjør det. Alle disse tre handler om jordbruksarbeidere som trosset sult og fattigdom. Også denne virker troverdig fordi Steinbecks styrke ligger i at han selv har arbeidet i perioder som arbeider både i jordbruk og fruktdyrking, noe som gjør også denne boken dokumentarisk troverdig. Satt inn i den historiske sammenheng han er så god til å skildre. Denne boken , vil jeg tro , er også et av hans mange tilnærminger til det å søke etter den amerikanske drømmen, samtidig som man kjemper mot urettferdige arbeidsforhold. Denne boken føler jeg er mer brutal , voldelig enn andre bøker jeg har lest av samme forfatter. At den kom litt i bakgrunnen, kan godt være at VREDENS DRUER slo så godt an at den overskygget "forløperen". (Bøkene jeg nevner her om like "emner" er ikke noen trilogi!). DET UKUELIGE SINN har et moment i seg som kanskje ikke bidro til å gjøre hverken forfatter eller eller hans verk helt stuerent da den kom ut. Ordet kommunisme er ikke velsett i USA, og slett ikke i mellomkrigstiden. Men streik er et våpen, kan være det, brukt på en riktig og ikke voldelig måte og med riktig formål. Men, en streik har mange sider og involverer mange mennesker, og ulike mennesker er ikke alltid så lett å sette sammen til en gruppe". Det som gjør denne boken leseverdig ,for meg, tror jeg, er at der i grunnen ikke er så mye kommunistisk eller annen politisk propaganda i den propaganda i den . Tvert i mot viser det vel hvor lite ensrettet kommunismen kan være som sådan, her består den i grunnen bare av to menn og ikke en gang så få kan bli enige om mål og midler. Den viser også en ung mann som søker etter en plattform i livet og tror kommunismen er denne. Han og "partifellens" deltakelse i en stor streik viser ham til slutt at han like godt (eller heller) kunne iaktta maurens arbeid, insekter , i det hele tatt se naturen i omgivelsene. Like nytteløs som den streiken han aldri var en del av , men som han likevel var med å tape. Ingen av delen vil han selvfølgelig innrømme overfor seg selv.
Noen mener at det ikke er den beste av Steinbecks verk, og dermed ikke kan få høyt terningkast.
Også jeg vaklet, men: Skal en forfatter stilles overfor andre av sine bøker. Ingen visste i 1936 at John Steineck skulle bli forfatter i den grad at han fikk Nobelprisen i Litteratur. Likevel må verket sees i sitt get lys. Den skal ikke"straffes" fordi forfatteren sener ble så mye "bedre"(?). For meg er dette en meget god bok, med et herlig driv, med engasjement , troverdighet, til og med volden er jo en del av "leken" her og må med. Spenning til siste side. Der er ingen forutsigbar slutt, ikke en gang på hvem som vinner streiken. Det er som med krig: Er der i grunnen en vinner? Vel, jeg gir den terningkast 6. (Og for dem som vet at jeg er stor tilhenger av Steibecks bøker; det er ikke forfatteren som skal "likes/vurderes", det er hans enkelte verk!

Kan man manipulere og styre utviklingen i en gruppe?

Denne boka kommer ikke opp mot det beste jeg har lest av Steinbeck. Den sier en del om gruppedynamikk, enkeltmennesket i forhold til gruppen, muligheten for manipulasjon og hvordan situasjonen kan komme ut av kontroll. Vi følger Jim som sammen med Mac oppsøker fruktplukkerne i California for å prøve å få i gang en streik. Det er ikke et spesielt sympatisk bilde som tegnes av dem, og særlig Mac har en veldig kynisk innstilling til sitt arbeid hvor hensikten helliger middelet. De menneskelige omkostninger for dem han bruker for å oppnå det han vil, bekymrer ham lite.

I boka nevnes "Den blodige torsdagen" i San Fransisco. I følge Wikipedia var dette en streik i 1934. I boka er det Sam som refererer til denne streiken som han var med på. Mesteparten av boka handler om hvordan de forbereder streik og hvordan denne utvikler seg.

Best er boka i de partiene der Doc Burton diskuterer med Mac og Jim. Der de to andre brenner for Saken og aktivt vil styre utviklingen, er Doc Burton til stede for å hjelpe uten at han tenker så mye over hvorfor han gjør det. Jeg synes likevel det mangler noe hos personene for at jeg skal tro helt på dem.

Det har i forbindelse med andre bøker vært stilt spørsmål ved kvinnenes rolle i Steinbecks bøker. Her er de omtrent fraværende, selv om det også bor familier i leiren. Hvis jeg husker riktig er det bare Lisa som har fått såpass plass at hun nevnes ved navn. Det er et par dialoger mellom henne og Jim som jeg synes virker veldig kunstige og lite troverdige.

Selv om boka absolutt er lesverdig, synes jeg "Vredens druer" som kom tre år etter denne boka, er klart bedre.

Oppdateres fortløpende