"Du kan forby meg, men ikke hindre meg. Og en ting vil jeg iallfall si, og det er at dere ikke skal få noen hjelp av meg til å gjøre Frans like alminnelig og middelmådig som alle andre i denne byen! Nei så faen om dere skal! " Davids bror, s. 32

Tre år etter at han forsvant og var antatt drept i tumultene som oppstod under en politisk demonstrasjon, oppstår David Klevenberg fra de dødes rekker og kommer tilbake til familien. Men den David som kommer tilbake er ikke den samme David familien kalte sønn og bror.

Det vet ikke familien. Ikke med det første.

Med faren i spissen, er de, som man kan vente seg, mer opptatte av å feire hjemkomsten. Tårevåte omfavnelser går over til ete-og-drikke-gilde, og snart runger latteren rundt høyt middagsbordet. Men den stilner snart.

Stemningsskiftet kommer under velkomstmiddagen. I et overdrevent forsøk på å forsvare søsteren, så lillebroren, mot foreldrenes irettesettelser, kommer David med nokså harde anfall mot foreldrene og deres måte å være på og oppdra på. Foreldrenes første reaksjon er å le det vekk.

Men når David senere reagerer nokså nedlatende på morens gjenfortelling av hva hun sa til søsknene om hans antatte bortgang, setter foreldrene opp et forsvar. Det kommer de til å trenge.

Ifølge baksideteksten er det nemlig en edel agenda som motiverer hjemkomsten til David: å ta et oppgjør med foreldrenes "hykleri" og "dobbeltmoral". Ikke mindre. For den mer jordnære og praktisk orienterte er det langt mer som taler for at han har kommet tilbake av grunner som er langt enklere å svelge: for det første er han blakk og trenger tak over hodet, og for det andre er han døende og trenger omsorg og pleie.

At en er lite sympatisk til en slik karakter sier seg selv. Han er likevel ikke uten nytte. Med sin selvhøytidelighet og arroganse, representerer han i det minste et konfliktmoment. Hvorfor han ikke er hovedpersonen kan jeg ikke svare på, men det er ingen tvil i mine øyne om at boka ville tjent på det. Men det har det ikke blitt. Hovedpersonen er i stedet hans retningsløse, sære og ensomme lillebror, Frans.

Mens David vekker irritasjon, indignasjon, til og med støtte, er Frans like dørgende kjedelig som ei matte. Han går turer, har noen liderlige drømmer og fantasier om kvinner og gjør ellers ingenting som er av noen som helst interesse. Det er først når storebroren kommer på banen at han prøver seg, men da også som bare en etterlikning.

"Davids bror" er ofte kjedelig, sjeldent morsomt, frustrerende og forglemmelig. I bunn er den en bok som fremmer kristendomskritikk som et helteprosjekt.

Les heller noen av novellene. Du får den samme kristendomsfiendtligheten, men i det minste slipper du å pløye gjennom flere titalls sider før poenget legges frem.