2023
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Odd Børretzen skildrer sin barndom på Grorud i Oslo den gang da både hekser og helter var en viktig del av hverdagen. Han hadde en bror som visste alt og kunne klare alt. Og Odd var en dypt religiøs gutt, som spekulerte mye på den ringen Jesus hadde over hodet.
Forlag Storskriftforl.
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788277900759
EAN 9788277900759
Serie Storskriftserien
Omtalt person Odd Børretzen
Språk Bokmål
Sider 117
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Om barndom og om gamle dager. Refleksjoner over tid (hvor lang er juleevangeliet?),
avstand (hvor langt er det fra Sirdal til Oslo?) og holdninger ( kan man elske en rasist?)
Lunt og humoristisk, vakkert og fargerikt. Hør den gjerne på lydbok, lest av Odd Børretzen selv. (Lydboka jeg lytter til heter "Barndom". Den inneholder 'Min barndoms verden" og "Kristian Kvart og jeg"
Om Odd Børretzen (1926-2012) tenkte tilbake på sin barndom som spesielt lykkelig er ikke godt å si. Men han har skrevet om den på en humoristisk og lun måte i Min barndoms verden som finnes i boken Børretzens beste om jeg har hatt en del år og tar frem med jevne mellomrom når jeg har behov for å lese noe som får meg til å le. 70 sider inkl tegninger. Film er det blitt av boken, og den har jeg sett flere ganger. Tittelen på filmen er Da jeg traff Jesus med sprettert.
«Jeg bodde i annen etasje i våningshuset på en gård ved Bergensveien på Grorud, en mil nordover fra Stortorvet i Oslo...
Jeg bodde naturligvis ikke alene der i annen etasje. Jeg bodde sammen med mor, far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Far var ute og reiste, stort sett, men han skulle alltid snart komme hjem. Broren min gikk på skolen og opplevde fantastiske ting på skoleveien. Han visste alt og kunne klare alt, hvis han bare ville. Min barndoms verden var en uforanderlig verden.»
I maktpyramiden i hans barndoms verden var mor og far øverst. Deretter var det i denne rekkefølgen: Gud og Jesus som befant seg i kirken og på søndagsskolen, politiet kunne sende slemme gutter til Bastøy, så kom broren og helt nederst var Odd.
«Jeg hadde ingen tanker om at dette systemet burde forandres. At det var noe urimelig med det. Jeg synes at det var sånn det skulle være, for sånn hadde det alltid vært og sånn skulle det forbli til evig tid. Uforanderlig.»
Hvem har ikke drømt om en slik hytte som barn, det gjorde også Odd:
Men barndommen var full av skumle ting. En av dem er heksen som bodde i huset ved siden av, og som Odd ser fare forbi på kosteskaftet på mørke kvelder. Heks er hun for det har han hørt moren si til faren:
«Der kommer den forferdelige fru Hansen fra byen. Hun er en heks.
Senere, når jeg så moren til Kristian komme løpende bortover veien, kunne jeg jo se at hun var en heks. Jeg hadde bare ikke lagt merke til det før. Moren til Kristian gikk ikke på veien sånn som andre voksne. Hun løp så hår og skjørt og aviser og paraplyer og pakker viftet rundt henne som flagg. Hun hadde hekserødt hår, og en gang jeg så henne komme flagrende i halvmørket, kunne jeg se at øynene hennes lyste som på katter.»
Gud og Jesus var tilstede i hans barndoms verden. Særlig når bestemor var på besøk.
«En gang, på veien fra Ådneram til Lunde i Sirdal (hun bodde i Lunde i Sirdal) hadde hun sett Jesus. Bestemor lærte meg at det er synd å plystre. Hun sa at plystring var Djevelens fiolin. Når noen plystret, gråt Jesus, sa hun. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra. Kanskje Jesus hadde sagt det til henne den gangen på veien?
Jeg skulle gjerne ha sett Jesus jeg også. Jeg skulle gjerne ha sett Ivar Ballangrud og Roald Amundsen også. Men særlig Jesus. Jeg visste hvordan han så ut, for jeg hadde sett masse bilder av ham. Jeg visste at han var overalt. I hvert fall der hvor det var spurver. For det faller aldri en spurv til jorden uten at Jesus ser det.
Det var masse spurver på Grorud den gangen. Jeg tenkte at hvis jeg en gang så en spurv falle til jorden, ville jeg se Jesus i nærheten. Jeg holdt øye med spurvene, men enten flakset de rundt i lufta eller de spiste hestemøkk på veien.
De falt aldri til jorden.»
Av og til dukker det opp noen minner fra barndommen som kjennes veldig nært. Det kan være lukter, lyder, smak osv som bringer det frem. Og jeg skulle ønske jeg var tilbake i egen barndom bare for en kort stund. Hva tenker Odd Børretzen om å gå tilbake til sin barndoms verden:
«Jeg er ikke sikker på om jeg ville besøkt min barndom verden, hvis jeg kunne. Hva skulle jeg gjort der nå, i min alder? Jeg ville ikke hatt noen glede av å lete etter gull i Grorudbekken, eller stå ved et tre som om jeg aldri hadde sett et tre før. Nå har jeg jo sett mange trær, og dertil så mye annet; Tower Bridge, Markusplassen i Venezia, osv. Dessuten er det ganske mye jeg har vent meg til å ha tilgjengelig, som ikke fantes i min barndoms verden. Do, for eksempel. Det var jo do i min barndoms verden, men den lå ved siden av låven ute i mørket og kulden.
Min barndoms verden var, naturligvis, en enestående verden. Full av undre og mystikk. Men den var også full av farer og redsler. I min barndoms verden pustet mørket sånn at du kunne høre det. Jeg ville altså ikke dratt tilbake dit, selv om jeg kunne. Men saken er er dessuten at jeg ikke kan. Min barndoms verden døde samtidig med min barndom.
Det er rart å tenke på.»
"Jeg så ikke så mye til Jesus om vinteren, for jeg kunne se på bildene at han ikke var vinterkledd. Han hadde ikke strømper, og jeg kunne ikke tenke meg at Jesus vasset rundt i sandaler og bare bein. Men om sommeren kikket jeg stadig etter ham når jeg husket på det, og ikke hadde noe annet å kikke etter. Jeg ville jo kjenne ham igjen på lang avstand. For det første på grunn av de rare klærne. For det andre fordi han hadde skjegg. (...)
For det tredje ville jeg kjenne ham igjen på grunn av den lysende ringen han hadde svevende over hodet. Den ringen gjorde meg også sikker på at Jesus ikke var utendørs om vinteren. For da ville det jo legge seg snø på den, og det ville se komisk ut. Og var det noe Jesus ikke var, så var det komisk".
Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?