2022
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren utfordrer myten om det globale, frie markedet, og avslører fremveksten av krisekapitalismen: den målbevisste, brutale sjokkbehandlingen av hele lands økonomier. Krisetilstander er blitt utnyttet og landenes økonomiske og politiske situasjon omdannet til fordel for profitører av det frie marked. Forfatteren viser at liberaliseringen av økonomien de siste tiårene ikke er resultatet av en demokratisk og fredfull utvikling. Med register.
Omtale fra forlaget
Forfatteren av "No logo" og "Stengsler og åpninger" utfordrer myten om det globale, frie markedet, og avslører fremveksten av «krisekapitalismen»: den målbevisste, brutale sjokkbehandlingen av hele lands økonomier.
Naomi Klein rapporterer blant annet fra Irak, Sri Lanka og New Orleans, steder hvor krisetilstander er blitt utnyttet og landenes økonomiske og politiske situasjon omdannet til fordel for profittører av det frie marked.
Undersøkelsen av krisekapitalismen fører Klein tilbake til den kontroversielle bruken av sjokkterapi i 1950-tallets usa - teknikker som senere er blitt brukt på Guantánamo Bay - og til Milton Friedman. Under Friedmans ledelse fikk unge mennesker fra utviklingsland opplæring i laissez faire-tenkning ved Universitetet i Chicago. Deretter dro de hjem for å omdanne sine hjemland til liberalistiske utopier. Metoden var «sjokkbehandling».
Med en sterk historisk bevissthet og skarpe analyser viser Klein at liberaliseringen av økonomien de siste tiårene slett ikke er resultatet av en demokratisk og fredfull utvikling.
Boka ble kåret til en av de ti beste sakbøker i 2007 av TIME Magazine. Den ble også nominert til Los Angeles Times Book Prize samme år.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788249504589
EAN 9788249504589
Språk Bokmål
Sider 575
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boken beskriver en virkelighet som er skremmende. Det gjør det ikke bedre at boken er svært detaljert med en skog av referanser og dokumentasjon.
Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennemerke for Chicagoskolens korstog siden «elendighetsbyene» begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin-Amerika på syttitallet. I Sør-Afrika, Russland, Irak og New Orleans bygger de rike murer rundt seg selv, Israel har tatt dette et skritt videre: De har bygget murer rundt de farlige fattige.
Før Rumsfeld gikk tilbake til regjeringen, var han så overbevist om at han var på sporet av en ny vekstnæring at han bidro til å opprette private investeringsfond som spesialiserte seg på bioteknologi og farmasi. Dette er firmaer som satser alt på en apokalyptisk fremtid med en hurtig spredende sykdom, en fremtid der myndighetene blir nødt til å betale dyrt for et hvilket som helst livreddende produkt den private sektoren har patent på.
A more accurate term for a system that erases the boundaries between Big Government and Big Business is not liberal, conservative or capitalist but corporatist.
I Bush-administrasjonen skriker ikke krigsprofitører etter tilgang til myndighetene, de er myndighetene, og det finnes intet skille mellom de to funksjonene.
De private selskapenes kraftig utvidede rolle ble aldri utsatt for noen åpen politisk debatt ...
Tallene forteller den dramatiske historien om den korporative snikmanøveren. Under den første Golfkrigen i 1991 fantes det én privat kontraktør per hundre soldater. I starten av Irak-invasjonen i 2003 var forholdet blitt til én kontraktør for hver tiende soldat. Etter tre år med amerikansk okkupasjon var forholdet én per tre. Under ett år senere, da okkupasjonen hadde vart i nesten fire år, var det én kontraktør for hver 1,4 amerikansk soldat. Men det tallet omfatter bare kontraktører som jobbet direkte for amerikanske myndigheter, ikke for koalisjonspartnerne, og heller ikke kontraktører som hadde base i Kuwait eller Jordan, og som satte ut oppdragene sine til underleverandører.
Given the boiling temperatures, both climatic and political, future disasters need not be cooked up in dark conspiracies. All indications are that simply by staying the current course, they will keep coming with ever more ferocious intensity. Disaster generation can therefore be left to the market's invisible hand. This is one area in which it actually delivers.
Under den kalde krigen hadde vesten sett den utbredte alkoholismen som et bevis på at livet under kommunismen var så bedrøvelig at russerne trengte store mengde vodka for å komme seg gjennom dagen. Under kapitalismen drikker imidlertid nå russerne men enn det dobbelte av det de pleide - og de griper gjerne til sterkere smertestillende også. Tsaren for Russlands narkotikamafia, Aleksandr Mikhailov, hevder at antallet brukere gikk opp med 900 prosent fra 1994 til 2004, og at det nå finnes mer enn 4 millioner brukere, blant dem heroinavhengige.
I 1998 hadde mer enn 80 prosent av alle russiske gårdsbruk gått konkurs, og rundt regnet 70000 statseide fabrikker var lagt ned, hvilket skapte en epidemi av arbeidsledighet. I 1989, før sjokkterapien, levde 2 millioner på mindre enn 4 dollar per dag i den russiske føderasjonen. Etter at sjokkterapeutene hadde foreskrevet sin «bitre medisin» på midten av nittitallet, befant 74 millioner russere seg under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken.
Lipton fant 94 eksempler på at offentlige tjenestemenn som tidligere jobbet med sikkerhet innenlands, nå jobber med et eller annet i den private sikkerhetstjenesten.
........
«Kan jeg slutte nå?» skrev Brown i en beryktet e-post til en kollega i FEMA midt under Katrina-katastrofen. Det beskriver temmelig godt tankegangen: Bli i det offentlige lenge nok til å få en imponerende tittel i et departement som deler ut store kontrakter, og til å samle opp innsideinformasjon om hva som vil selge, før du slutter og begynner å selge tilgang til dine tidligere kolleger. Offentlige embeter reduseres til ikke stort mer enn en rekognoseringstur for fremtidig arbeid i katastrofekapitalismekomplekset.
Etter hvert som det blir klart at Bagdad aldri kommer til å bli Dubai og New Orleans ikke kommer til å bli Disneyland, er plan B å involvere seg i et annet Colombia eller Nigeria - i en krig som aldri tar slutt og som i det store og hele utkjempes av leiesoldater og paramilitære grupper, akkurat tilstrekkelig neddempet til å hente ut naturressursene ved hjelp av leiesoldater som vokter rør, plattformer og vannreserver.