Å fortrenge er å spille ditt livs Oscar-rolle hver eneste dag. Det er fryktelig slitsomt, og den eneste glede du har ved dagens slutt, er å oppsummere hvordan du klarte deg i dag.

Jeg vil snu. Løpe bort. Komme meg på nærmeste pub. Drikke meg dum og full, drukne meg selv og det fæle livet mitt i en tåkedis av støy, latter, dunkende musikk og dansing til morgengry. Våkne opp og innbill meg at livet er bare kjempeherlig, altså. Glemme. Fortrenge. Late som. Flotte mentale øvelser som jeg etter hvert innehar adskillige medaljer i.

Det er ikke egoisme. Du tenker ikke så langt. For du er så overbevist om at selvmord er det beste for alle parter - og dermed er det ikke egoisme i den forstand - men en desperat, ugjenkallelig handling som uttrykker kjærlighet i sin mest primitive form. Du vil dem alle vel - og de har det bedre uten deg.

I etterpåklokskapens lys har jeg pratet høyt med meg selv om hvor fælt alt var. Det har vært gode samtaler. Man er tross alt gal, så det å prate med seg selv er i skjønneste orden.

Men om jeg er redd for å være sammen med andre, er det ingen ting mot redselen jeg føler for å være alene. Alene, det er da tankene kommer. Alene er det vanskelig å gjemme seg. For om det finnes noen der ute i verden som har gjennomskuet meg som den taperen jeg er, har mitt eget hode forlengst sett det. Og hjernen min bombarderer meg med stygge tanker.

Når du ikke har lyst på flere hverdager og du har brukt opp alle feriedagene dine, hva gjør du da? Hvor kan du flykte? Det er nettopp da vi blir deprimerte, vi med selvmordstanker og snublende i nervetråder, begynner å tenke på hvordan vi kan få til å gjøre en slutt på hverdagene. For når dagene suser ubønnhørlig mot deg som tomflasker på et samlebånd du ikke klare å stoppe, da blir du overveldet. Du er ikke kjapp nok, det hoper seg opp, du får det ikke unna, det blir bare flere og flere av dem, og ingen hører deg når du roper stopp! Det er for mye, jeg får det ikke til.

Når skjer det? I hvert fall ikke over natten. Det er ikke lik en influensa som blir kastet på deg i løpet av noen timer. Det er ikke noe så begripelig og håndfast som at du faller og brekker en arm eller et ben. Det er bare noe som er der. Og plutselig blir det for mye av dette noe, ja, det blir større enn deg selv. Det er da det går ille.