Når solen skinner på kineserne er det stjernenatt hos oss. Om omvendt. Asia er stort. Halvparten av verdens landmasse. Ligner en elefant. Europa er støt-tennene, Sibir den bøyde ryggen, India den alltid romlende mave. Og Kina, midtens rike er dens mektige hofter og lår. Der er der den reiser seg. Elefanten er et godlynt dyr vanligvis. Men tirr den ikke.

SANDHETEN

Sandheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet. Hun er redd.
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.

Nøler du?
Du også.

NORD

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulente stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Halvveis
bare halvveis
vil vi sanne tankene våre
halvveis, bare halvveis
er ordene livet bare
halvveis har jeg levd.
Halvveis er døden, verden
i øynene våre og dypere
kommer du ikke.

- HISS DEG NED

De spør og de spør. Hvorfor i granskogen
setter vi oss her og jobber med bokstaver,
rytmer og skilletegn når det er låter de vil ha,
billedstriper. Trykke på en knapp. Ord
som bare er et sus i ørene.
Bokstaver
må være som boksehansker. Pang
- et slag i trynet så du raver.
Eller kan det være.

• Trøtthetens tid.
  Nå må vi skjønne dette dette snart.
  Stressen, karrieren, angsten, leden
  Ved å være uten fremtid.
  
• Takk, vi greier oss nok
  med de problemene vi har.
  

Jo, det er greit nok det.
Men så blir spørsmålet: Hvor trøtt er du
egentlig. Hvor langt er du kommet
med livet ditt. Hva ligger du våken for
om nettene. Vi skjønner deg
men gir ikke opp for det.

For ordet er som gresset.
Det bare ER der. Klipp det ned,
gjør plen av det. Som du kan tråkke på.
Og bare tråkk.
For opp kommer det
ustoppelig så lenge jorden står. Snart
er det oppe mellom fingrene på deg
før du vet det.
- Så hiss deg ned.

TRÆR OM HØSTEN

• når de har mistet sommeren sin
  kan vi gå ut og se hva de er gjort av.
  Årenettet, bærebjelkene,
  styrke eller tafatthet, ben eller brusk.
  Forsvarsløse. Nå
  gjennomskuer vi dem.

Det var her -

Det var her. Akkurat her ved bekken og det gamle nypekjerret. Sen vår iår, rosene bleke ennå, nesten som kinnet ditt den første morgenen bak døden. Men det kommer, bare lyset, bare duften, bare gleden kommer ikke.

Men det var her og det var kveld og måne, bekkesildr sånn som nå. Ta hånden min, legg armen der. Så går vi da sammen i sommernatten, tause mot det som ikke er.

KJENTE JEG DEG?

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Spør igjen

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer
men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.
Da hoster det på skjermen:
- uklart spørsmål.
Spør igjen.

Klippe - klistre

Avisene klipper tiden opp i småbiter
og drysser den ned over hodene på oss
-timer, minutter, sekunder - som konfetti.

Andre må sette det sammen igjen. Et bilde, en helhet.
-Håpløst. Hent limpotten.
Mest svarte biter, litt hvitt
og av farver bare noen få.
Vi prøver oss frem: Pinochet,
påskeutfart, Papandreu, Polen.

Næh. Dette blir rart.
En bit her og en bit der:
Sult i Sudan, Stiklestadspillet,
Starwars, svart i svart.
Prøve igjen: - Piggtråd, pelerekker, planker.
Det blir bedre: Piggtråd,
planker. Lang, lang rekke.
Vakttårn hele veien. Farvene
blir menneskene bakom.
Men enda noe tilovers.
Den lille biten der, den røde,
-blod, varme, kanskje en rose,
kanskje et flagg.
Akkurat dette
overlater vi til leseren.

Rolf Jacobsen