Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788202437060
EAN 9788202437060
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Anita Krohn Traaseth
Språk Bokmål
Sider 179
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er vanskelig å skrive en omtale om denne boken, faktisk er det vanskelig bare å klassifisere den, Anita Krohn Traaseth er såpass personlig at jeg vakler mellom biografi og ledelseslitteratur. Hun innleder med å fortelle om seg selv og sin oppvekst - for meg er dette vanskelig å lese. Hun skriver åpent, ærlig men dette er ikke litteratur. Jeg klarte ikke å lese dette uten å tenke på Knausgård som har forvandlet sin barndom til stor litteratur, eller på "Meg eier ingen" som er en glitrendte biografi. I og med at oppveksthistorier er en av mine favorittsjangre har jeg lest mange, men på grunn av nærhet i tid, geografi og egenoppdragelsen var det de to som rant meg i hu.
Spesielt rart oppleves det å skrive så kritisk om selve formen (eller det litterære håndverket), når hun selv i innledningen sier "Redd for å våkne opp til anmeldelser som sier at boken bare er god nok til en 3`er på terningen." Da er det vanskelig å skrive en krass anmeldelse.
Jeg tenker at denne boken er en forlengelse av sosiale medier, og anti-kunst. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Kunst er det når et verk står alene og er helt frittstående fra kunstneren. Når jeg er på opera og hører "Turandot", hverken trenger jeg eller føler noe behov for å kjenne Puccini. Musikken, opplevelsen står alene. I sosiale media er kunstneren/utøveren/senderen en integrert del av produktet. Dette gjør at kritikken rettes, utøves og oppleves anderledes. Dette er selvfølgelig mulig å gjøre med kunst også. Jeg var å hørte Trondheim symfoniorkester fremføre musikken fra "Hero" - dirigert av komponisten. Da kommer samme opplevelsen inn i kunsten.
Resten av boken handler mye om ledelse. Her tar hun seg opp både språklig og i "intensiteten", og det er mye bra. Er det bedre enn andre bøker om ledelse? Jeg vet ikke, jeg har ikke lest så mye ledelseslitteratur, men den jeg har lest har uten tvil hatt en annen innpakning. Det er den "sosiale media" vinklingen igjen. Mye av det hun beskriver om ledelse tar da utgangspunkt i lederen selv, at lederen må være "hel ved" etc. Det er mye mindre vekt på prosesser, metodikker etc
Du kan følge Anita Krohn Traaseth på:
blogg: tinteguri.com
twitter: @krohntraaset
instagram: tinteguri
facebook: Anita Krohn Traaseth og tinteguri
linkedIn Anite Krohn Traaseth
Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.
"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)
Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:
"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet."
Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa.
I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne.
"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)
Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder.
Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":
"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes.
En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem. ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93)
Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)
"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)
I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken".
"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)
Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."
Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP.
Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)
Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort.
"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder.
I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)
Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere!
Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:
"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)
"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157)
Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder.
Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...
Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner.
"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)
Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok.
"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!
Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!
Interessant å lese om en leders vei til toppen, hvilke tanker, drømmer og forsakelser en må gjennom for å nå dit. For det er ikke bare enkelt. Erfaringer og refleksjon samt målbevissthet må til for å bli en god leder, men det kan være mange skjær i sjøen - vel tilbake til erfaring, refleksjon og mål igjen. Denne boken passer for ganske mange etter min mening, fra ungdom til eldre etablerte. Hun skriver også godt.
Dette var en ærlig og åpen bok fra en av de kvinnelige lederne i Norge anno 2014. Kvinner er ikke hindret av det såkalte "glasstaket", Det viktigste er å ha tro på seg selv, så kan man nå så langt man vill uansett kjønn. Dette er Anita Krohn Traaseth et bevis på.
Nettopp ferdig med denne som lydbok og kan virkelig anbefale den. Lærerikt og uhøytidelig beskriver Anita Krohn Traaseth hvordan hun møter og lærer av utfordringer. Kommer til å anbefale denne til barna mine.
Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang:
Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketLivet er ikke rettferdig. Å bruke negativ energi på noe du er uenig i eller noe du synes er urettferdig, men som du ikke kan endre, er bortkastet.
Ikke minst å ta vare på de relasjonene som betyr noe og også evne til å velge bort de som er destruktive.
I voksen alder har jeg lært at de fleste av mine nærmeste venner også har sin bagasje, selv om den er av varierende tyngde. Det er bagasjen som gjør at samtalene oss imellom får dybde. Det er når vi tør å dele egne opplevelser og erfaringer, gjøre oss selv sårbare, at vi oppnår en større forståelse for andres bagasje - og da blir vi tryggere. Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet.
Å ville noe, å rekke opp hånden, å ta utradisjonelle valg i arbeidslivet gjør deg sårbar. Da er det viktig å være bevisst på hvem du er og ta ansvar for å være og å kommunisere et speilbilde som er ekte, heller enn et feilfritt, utilnærmelig og allvitende ideal.
Jeg jobber med ikke å være redd for å gjøre feil. Jeg prøver å være ekstra åpen når jeg har gjort feil, for det er så mange andre som har gjort det før meg. Det tok litt tid før jeg skjønte at det å innrømme feil gjør med mer "spiselig" so leder, som menneske."
Troverdighet handler om tillit. Bygge tillit gjør vi når vi viser at det er konsistens mellom ord og handling over tid. Det er andre som avgjør om de mener du er troverdig eller ei. Men du kan velge integritet, egen uavhengighet og ukrenkelighet. Det er kjernen i å bygge troverdighet.
Sannheten skal alltid frem. Klarer du å fortelle sannheten, er det ikke så farlig som du tror.
Når jeg velger bort noe, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder.
Han fikset og reparerte, og gjorde typiske pappa - ting som å spise potetgull og drikke øl når det var tippekamp lørdag ettermiddag. Jeg hører det plinget ennå.
å prioritere og å støtte yngre mennesker som vil noe