Det er sånn det er, seier han. Men det er ikkje sånn det skal vere, seier eg

Og uansett kva eg gjer, om eg reiser til byen eller bygda er eg framleis meg, og eg føler meg einsam når eg er åleine. Som her, i Paris med millionar av menneske rundt meg, eller som fjortenåring i ei småbygd, men kanskje mest av alt var eg einsam i 90-senga hans på Torshov

Du burde være begeistra, entusiastisk, full av appetitt. Men du var helt grå.

Vi hadde flytta inn, til hverandre. Vi hadde flytta ut, fra de andre

Vi satt helt tett inntil hverandre. Huden har også et språk

For Gud skal vite at det ikkje er lett å bu i lag med ei som meiner å ha fått tildelt livet i straff.

Hvis Arve hadde visst bittelitt mer om farmor, eller om gamle damer generelt, ville han visst at de gamle damene har orden i sysakene. Det er noe av poenget med å være en gammel dame. De har ikke mye. Men de har orden.

Vi så ikke ut da, som vi ser ut nå, smilte hun.-Men kanskje er vi de samme likevel

Og nå var han død og kista hans senka i bakken bak den hvitmalte kirka på Mørk, og uansett hvor hardt han nekta, nekta han ikke hardt nok

Såså, ta nå ikke sånn på vei. Jeg ville bare la deg vite at diagnosen er stilt, og at du fra nå av blir og betrakte som et håpløst tilfelle

Og det jeg forstår, er at den nye virtuelle verdenen som barna våre vokser opp med, er så avhengighetsskapende nettopp fordi den tilfredsstiller behovet for svar og respons, og fordi den gjør det umiddelbart. På den måten når det virtuelle inn i kjernen av det sosiale, og gir oss alle det sosialen belønninger, uten at vi behøver å betale det sosiales pris

To venner om sommaren er altfor lite.

Om me er kule den første dagen, blir me kule resten av ungdomsskulen, har Pelle sagt i fleire år. Me får ein sjanse, har ho sagt.

Det går bra, seier eg og smiler sånn ein skal smile til vaksne

Lærerne gikk som de gikk igjen. En vissen, grinet flokk som gjennom årene utviklet hver sin særhet til karikatur; fordi deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forstod

Far min drog av meg den blå trusa og tok til å slå

Eg beit heilt til eg ikkje greidde å tenke på noko anna enn at det gjorde vondt

Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitta stille, svarte han.

Overlærer Jochumsen sto på hovedtrappen og så utover skolegården. Skjønt han sto like meget og hørte. Han følte bruset, hørte at det steg og sank, skilte ut enkelte stemmer og kjente igjen en strøm av ansikter. De var blitt så merkelig store i løpet av sommerferien. Men for ordens skyld var det best å late som om han ikke så noen av dem. Det steg dem til hodet, hvis de ble altfor tydelig gjenkjent.

Og selv om jeg skulle ha gjort det, sluttet å kjøre bil, ville det ikke ha forandret på noe, hverken den stigende temperaturen i verden eller de døde dyrene i veibanen. Det er en arvesynd, den tilhører alle, og kan bare oppheves av alle.