Kultur er et rom der verden kommer til syne på måter som alle som tilhører det, er enige i

Motsetningen mellom den uendelighet som bor i oss og vår samtidige begrensning og jordbundenhet er drivkraften for all litteratur og for all kunst, tror jeg

Spørsmålet om hvorfor jeg skriver høres enkelt ut, men enkeltheten er forræderisk, for nå har jeg sittet her foran skrivebordet mitt i det søndre Sverige i tre dager uten å komme noen vei med det

Det vesentlige ved bøkene, tror jeg, var at de utgjorde et sted i verden hvor jeg kunne være, som ikke krevde noe av meg, men tvert imot ga meg noe jeg ville ha

Var jeg et bedre menneske, hadde jeg fortalt dem at jeg også er fra Skien, men da åpner jeg altfor mange dører, plutselig er vi venner, jeg må vise dem rundt hele byen, ta dem med ut på mine favorittrestauranter og klubber, vise dem mitt New York. Det er sånn det fungerer med nordmenn i utlandet. Mens vi ignorerer hverandre hjemme, forholder oss bare til familie, nære venner og et knippe kolleger, blir enhver nordmann man møter utenfor landegrensene, en kjær venn. Derfor snakker jeg som om jeg var fra Kentucky

Jeg knytter neven min inne i lommen. Vil så gjerne dra den opp, overgi den til ham. Men fortauet er for folksomt. Og vi er for høye, jeg for hvit, han for svart

Jeg smiler til Alf, jeg smiler til alle. Men sier ingenting. For jeg kommer ikke på noe å si. Det er de som eier ordene her

Jeg er redd for hva fremtiden vil bringe, jeg er redd for hvordan oppveksten blir for de funksjonshemmede barna som fødes i dag. Jeg er redd for sorteringssamfunnet, og jeg er redd for budsjettkutt

Jeg møter så mange som mener at jeg ikke har livets rett at jeg begynner å bli usikker selv

Mens jeg blir mer og mer meg selv for hvert år, alt det rare med meg stadig rarere, er Sindre ugjenkjennelig. Fregnene som en gang regjerte hele ham, har trukket inn i huden, etterlatt ham skinnende hvit. Det lange, bulkete ansiktet, fiskeaktig på grunn av de utstående strumaøynene, har jevnet seg ut. Under den keitete guttehuden ventet noe vakkert

For noen er det å være familie det enkleste i verden

Sykelig blir jeg først når folk synes synd på meg

Ålesund kommune hadde ikke noe tilbud for slike som meg, hjelpeløst funksjonshemmet, men intelligent nok til å tenke, prate og å stille krav. Med i hodet men ikke i legemet. Det er uvanlig. Det er det verste en kommune kan tenke seg

Men etter hvert som jeg ble eldre og slutten på barneskolen nærmet seg, da slo realiteten over meg som en flodbølge, en tsunami. Jeg var ikke som de andre rundt meg. Jeg var ikke et seksuelt vesen. Jeg kunne like en jente, men en jente kunne ikke like meg

Noen har et lett liv, mens mange har det vanskelig. Enten lever du lenge, eller så lever du kort. Sånn er livet. Om du er en av oss som snart skal dø, bruk tiden du har igjen med dem du er glad i. Lær barna dine alt du har å lære bort av dårlige vitser og god moral. Og ikke sett en sluttdato, for vi mennesker går aldri ut på dato, vi lever lenge etter vår død

Tidligere forsto jeg ikke hvordan det kunne bli så rotete hos andre, jeg tolket det som svak karakter eller dårlig prioritetingsevne. Men etter at jeg kom til Skien, har jeg ikke klart å holde orden

Jeg prekte om den eneveldige dommer vi alle en dag skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våte brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer mild og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme

Lusa er som synden, sa jeg. Vi rammes alle av den rett som det er

Alle ble stille i andakt. Jeg og prosten, Elias og Kristina og de to sønnene deres. Ingen rørte ved noen. Det var slik sorgen så ut her nord

Den ulykksalige Jolina Eliasdotter jordfestelse ble en grotesk forestillng. De fleste i bygda støttet lensmann Brahes oppfatning om at jenta hadde hengt seg selv. Der brutale overfallet på dansekvelden hadde gjort at hun ikke orket å leve lenger. Og i følge ryktene hadde hun ikke dødd alene. Nei, misdederen hadde gjort henne med barn. Og dermed hadde den ulykkelige jentungen ikke bare drept seg selv, men også et ufødt liv. En barnemorderske hadde hun endt opp som. Veien ned til helvetes piksler lå vidåpen og strak, slike historier var takknemmelige å spre rundt kjøkkenbordene, og dessuten nyttige for ungdommen å få høre, ikke minst for alle unge jenter som viste interesse for dans og ringleker, hvor det ene altfor lett kunne føre til det andre