kanskje jeg ikke
kjenner meg igjen
i mennesker som
sier med letthet
at de lever
men mer
i alle
som sier
med tyngde
at de strever ?

Bill Murray, for eksempel
det virker
så populært
å være
seg selv
men jeg
kan fint
tenke
meg
å være
en annen

utrolig
hva jeg kan
få inn i hodet
tenker jeg
og så
ikke lenge
etterpå
tenker jeg:
utrolig
hva jeg
ikke kan få
ut igjen

Den følelsen
jeg sitter
og snakker
med noen
og så
sier alle at jeg bør
snakke med noen

Det føles som å fri men alltid å få nei

Jeg øver på livet

Problemet er hos meg primært, jeg tenker for mye, og jeg trodde det var sånn jeg ble smart, men sånn ble jeg melankolsk

Ideen om at man kan bli så vant med sitt eget perspektiv at man lar hele livet passere rett foran øynene, uten å få med seg noe som helst. Slik går livet tapt, og blir til intet

Jeg tenker at det kanskje er dette Sigrid og jeg mangler, at det eneste hun egentlig gjørvgalt er være til stede. Hun er der hele tiden, og jeg rekker sjelden å savne henne før vi ses igjen. Vi forstiller oss ikke for hverandre lenger heller, vi er mennesker uten hemninger, er til tider ren biologi som tillater oss nærmest hva det skulle være foran hverandre. Vi foretar oss praktiske gjøremål, er et slags arbeidslag som får hverdagene til å gå opp. Det er som om vi bare jobber oss oppover alle trappetrinnene mot noe som sett utenfra utgjør et skikkelig samliv. Leilighet. Arbeid. Barn.

Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten

Etter 22. juli var det ingenting vi kunne si eller gjøre for p gjenopprette barnas tillit til de voksne helt. Tiden kunne gå, vi kunne glemme, men det ville kanskje ligge der for alltid, som en liten uro. Et lite frø som var sådd i dem

Da vi var små, var det ulykken på Alexander Kielland—plattformen som var vårt første møte med døden i mediene. Vi husket begge de rødbrune, sopplignende flyteelementene som stakk opp av vannet. Mens døden for våre unger var en eneste mann som gikk omkring og skjøt på uskyldige barn

Nå føles det som om tiden lekker, men før, i barndommen, var den fastere, som i en boksering der jeg ble straks slengt inn i ringen igjen hvis jeg gikk i tauene

Lykka kom med bryllaupet, og med lykka kom kjærleiken

-Skal hun alltid være død? Spør Tore
-Ja, sier jeg
-Hva spiser man i himmelen, spør Jorid
-Du vet jo det, Jorid, at man har ikke kropp i himmelen
-Spiser ikke englene?
-Jeg vet ikke, sier jeg. - Ikke mat i hvert fall
-Det er jo ikke alle som tror på himmelen heller, sier Tore
-Men jeg tror på den, sier Jorid
-De spiser sikkert noe hvitt, sier Tore. - For de er jo så hvite. Kanskje de spiser snø.
-Men det må ikke du gjøre, sier jeg. - Skal vi synge?
Og så synger vi 'Vi tenner våre lykter når det mørkner', slik vi har gjort de andre adventsdagene, mens jeg tenner lyset og setter det ved siden av de andre. Og så legger alle en hånd oppå den kalde, ruglete steinen.
-Hvor mange lys er det nå, Tore, sier jeg
-Åtte, sier han
-Bra, sier jeg. - Det er åttende desember
-Men mamma, etter jul, skal vi ikke tenne lys lenger da?
-Vi kan ikke fylle hele kirkegården med lys heller
-Hvorfor ikke?
-Fordi vi må fortsette å leve. Som vanlige menesker, sier jeg

Hatet jeg følte mot min far, som var nesten like gammelt som meg selv, var helt borte. Jeg gråt og gråt, over ham, over meg, over oss. Og romanen betydde ingenting lenger. Det jeg forstod, som jeg ikke hadde visst, var at jeg hadde skrevet den romanen til pappa. Jeg ville at han skulle se meg. Det hadde han aldri gjort. Og nå var det for sent. Han fikk aldri lese romanen, og han fikk aldri vite at jeg hadde blitt forfatter

Og det som skjer når man skriver, tror jeg, er at jeg-et, som egentlig bare er et slags grep, en slags stilling vi holder alt det erfarte i, slipper taket slik at det fremmede og de andre nærmer seg sin egen form, som litteraturen da representerer

Det var dette som var å skrive. Å miste seg selv av syne, likevel bruke seg selv, eller det i en selv som var utenfor jeg-ets kontroll.

Romanen var som et sted, og hver morgen lengtet jeg etter å komme dit igjen

Vi tror på vitenskapen og vi lever i dens verdensbilde, men selv om det r vi tror på da, beskrivelsene av den materielle virkelighetens virkemåter(...) kvalifiserer til det vi kaller en sannhet, gir det ingen svar på de ytterste spørsmål, dem vi begynner å stille som barn, og som vi i det daglige kanskje forsøker å unngå, men som hele tiden ligger der t, under alles liv, og som av og til, kanskje en kald og klar kveld om høsten når man stanser på vei fra bilen til huset og ser opp mot vrimmelen av stjerner, ikke kan unngå å bli stilt:Hva er verden? Hvor kommer den fra? Hva er meningen med livet? Hvor komme det fra? Hvem er jeg?