Vi er maskiner som omskaper en uendelig mengde fremtid om til en stadig større fortid

Det eneste vi har til felles, er at noen skal slutte å huske oss

Jeg skulle ønske jeg kunne si: Så lenge jeg husker henne, er hun levende

Jeg husker ikke de første dagene jeg ikke sov; jeg husker bare jeg en gang tenkte at nå var det blitt vanlig

Det skinner ikke noe lys inn i magen. Den første tiden vi lever, er en lang natt.

Å være omringet og innestengt i et annet menneske

Jeg har følt det sånn senere også

Jeg bare forsvinner litt inni meg selv av og til. Eller. Litt oftere enn jeg burde kanskje

og det er når du er på
ditt minste i sengen at
du lurer på hvorfor det er
så vanskelig å ta bybanen
om morgenen eller være
på jobb eller drikke akkurat
passelig på fest

du lærte ingenting
av å ligge våken med
voksesmerter
men du strakk deg
der og da tenkte du
at det ikke var verdt det
det ble bare mer av deg
som verden kunne treffe

du skal dø du også
men før det skal du være
en som folk tenker på
og noen ganger ligger med

For når du har sett sola
Når du har stått i lyset
Når du har kjent varmen
Ja, då er du i livsfare
For då er du ikkje klar når vinteren kjem

Jeg forsvinner, når alt kommer til alt. I et sånt perspektiv er det virkelig påkrevd at jeg daglig skal anstrenge meg for å rense hudens porer, holde bikinilinja ryddig og fitta stram?

Alt jeg ber om er ett minutts stillhet for den moren jeg forsøker å være

Hvem sa at kjærligheten utholder alt? En som ikke har barn selv

Plutselig er jeg femti, seksti, sytti, død

Tenk om alt dette: huset og hagen og barna og alt vi tror skal binde oss sammen egentlig bare ødelegger oss

Ta deg sammen kvinne, dette klarer du. Jeg tok meg sammen. Men så ble de flere som skrek for mye og sovnet for sent og våknet for tidlig og spiste for lite og krevde for mye og alt sammen veltet fram i meg, raskt og rasende, hardt

Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle klare meg uten verken henne eller de andre omsorgsutøvende menneskene på denne hviskende søvndyssende myke avdelingen, barsel i sjette etasje. Men hjem måtte jeg, til datteren min. Jeg måtte be henne om unnskyldning for alt dette, fraværet som hadde vært, fraværet som ville komme

Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen?

Visste du at man er det man tenker, ser ut som det man spiser, oppfattes som det man kler seg som, blir det man gjør, elskes av den som gidder, får som fortjent?

Så vanskelig det er å møte andre menneskers smerte og frykt, når den ingen ende har