2021
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
På Per Egil Hegges umiskjennelige vis blir vi her introdusert for hundrevis av norske idiomer, og får en oversikt over de mange faste uttrykkene og vendingene som finnes i språket vårt. På en morsom og underfundig måte tar Hegge oss gjennom det ene uttrykket etter det andre, og viser til hvordan det enkelte uttrykket oppsto, betydningen av dem og hva som gjør dem til så gode faste uttrykk. Det er også viet plass til å se på forskjeller og likheter mellom idiomer på norsk og andre språk. Noen ganger er de direkte oversatt, andre ganger er de blitt noe helt annet. Hegge er også innom ord og uttrykk som grenser til de faste uttrykkene som vi kaller idiomer. Boka tar i tillegg for seg enkeltord, som «boikott» og «giljotin», og deres morsomme opphav. I tillegg blir karakteristiske humoristiske uttrykk og enkelttilfellene hapax legomenon (ord som bare opptrer én gang i en tekst) også berørt.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788248916505
EAN 9788248916505
Språk Bokmål
Sider 202
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hegge er i boka ein dårleg pedagog men ein god pedant...Med det meiner eg at han av og til hoppar bukk over å gje utrrykk ein forklaring, berre kommenterer istaden og digresser. Kunne vore meir forklaring for våre nye landsmenn og unge
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSteinkast
Det finnes utlendinger som hevder at den norske tendensen til isolasjon overfor naboene gir seg det utslag at vi som det eneste folkeslag i verden måler avstanden til dem i steinkast. Nå skal man ikke ta det altfor bokstavelig; hvis vi sier at "naboen bor et steinkast unna", innebærer ikke det at steinkasting er karakteristisk for naboforholdet, men at avstanden er ganske liten.
Andre kulturer advarer mot å kaste stein hvis man sitter i glasshus. Konkret betyr det at det er uklokt å angripe hvis man selv er i en utsatt eller utrygg possisjon og sårbar for mottrekk eller motangrep. Mer etisk og prinsipielt er det utformet i Bibelen: Den som selv er ren, får kaste den første sten.
Drittsekk
At dette velbrukte skjellsordet, som i "han er en drittsekk", har militærstrategisk opprinnelse, nærmere bestemt fra artilleriet, er kanskje ikke kjent for særlig mange.
Men i romertiden var en saccus fecis et fryktet våpen, og med god grunn. Det var en pose av lær eller dyrehud som ble fylt med avføring (feces på latin), rottekadavre og andre godsaker, og den ble plassert på en katapult. Når en beleiret festning eller by skulle erobres, ble drittsekken sendt over muren. Innholdet rant ut ved landing og forurenset drikkevannet, og så var det bare å vente på den virkning dette uunngåelig måtte få på de beleiredes helsetilstand - og dermed på kampberedskap og innsatsvilje. Dette kan man jo kalle bedritent artilleri.
I Norge ble ordet brukt som politisk skyts i 1994, da miljøvernminister Thorbjørn Berntsen kalte sin britiske kollega John Gummer en drittsekk. I en tale i Arendal sa Berntsen, som fortjener å siteres ordrett:
"John Gummer, en av dem største drittsekka jeg har treffi." Et godt eksempel på at det ofte er mer saft og kraft i dialektale formuleringer enn i normert norsk.
Romerne erobret deler av England, men i 1994 strevde britisk presse hardt med oversettelsen, siden ordet ikke var etablert i engelsk.
En ting er å ha svin på skogen - det var en gjengs form for skattesnyteri: Bestanden ble redusert i oppgaven til myndighetene, og uttrykket brukes som idiom for uærlighet eller manglende åpenhet. Mye verre er det hvis man ikke ser skogen for bare svin. Da er det for mange av dem.
De gamle bukkene har de stiveste hornene
Et ordtak som hyller kombinasjonen av erfaring og stahet, uten særlig tanke på at smidighet og kompromissvilje kan være nyttige egenskaper i noen situasjoner. I en annen, men nokså parallell variant finnes dette ordtaket på trøndersk: "Du ska hør' ætti når gammelhoinn' søykje" (Du skal gi akt på det når gammelbikkja gjør).
Idiom med parodisk tilsnitt, brukt i indianerromaner av tvilsom kvalitet. Nordamerikanske indianere fikk ofte oversatt sine kjælenavn fra indianerspråket til engelsk, og enda flere nyanser kunne bli borte ved sekundæroversettelsen til norsk. Men noen ganger er disse navnene treffende: Det gjorde inntrykk på den daværende sovjetiske generalstabssjefen da han besøkte USA i 1988 og ble presentert for høvdingen for Cherokee-stammen i Tennessee. Ikke nok med at det var en kvinne; til overmål het hun Wilma Mankiller (1935-2010).
I vår tid brukes uttrykket overført mest humoristisk og satirisk, gjerne om en person som forsøker å fremstå som sluere enn han/hun er, oftest med liten suksess. Det kan også brukes litt nedsettende om personer som kommer snikende på en uten at vedkommende merker det.
En kurskamerat som ble mildt mobbet for sin betydelige appetitt, satt en dag og spadde mistrøstig i en grålig og garantert vitaminfri masse som ble servert under navnet fårikål. Så sa han:
- Det er først når man har stiftet bekjentskap med gardekjøkkenets særpregede fårikål, at man fullt ut appresierer den filosofiske dybden i det norske idiomatiske uttrykket "Det kokte bort i kålen".
Han ble siden en av våre mest kjente filologer.