Løgneren

av (forfatter).

Gyldendals Paperback

Gjennomsnittlig terningkast: 5.50 (8 terningkast.)

24 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Se på denne utgaven hos amazon.co.uk Kjøp boka hos ark.no

Lise Munthes eksemplar av Løgneren

Lesetilstand

Skal lese denne

Hylle

Danmark

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Bokdetaljer

Forlag Gyldendals

Format Paperback

Språk Danish

Sider 166

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

4 4 0 0 0 0

Bokomtaler

Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En upålitelig forteller forfører leseren
Tilsynelatende en realistisk roman. Fortelleren Johannes Vig bor på en vindblåst øy som i vårløysinga er isolert fra fastlandet av havisen. I ukesvis har lokalbefolkningen bare hverandre å forholde seg til. Siden hovedpersonen har samlet i seg rollene som lærer, vikarprest, kommunesekretær, postmester og sosialarbeider vet han også alt om alle. I løpet av tre dager møter vi dermed et rikt persongalleri — alle med sin historie og tilknytning til Johannes. Øya har dessuten et barskt landskap og rikt fugleliv som blir beskrevet i detalj. Fuglene, spesielt snipen, har dessuten en åpenbar symbolsk rolle i handlingen.

Men tittelen Løgneren antyder at vi har å gjøre med en upålitelig forteller. Det er hemmeligheter og fortielser som såvidt løftes fram eller forblir skjult. Så hvem er egentlig Johannes Vig bak fasaden?

Den norske oversettelsen (fra 1950?) av denne klassikeren flyter stort sett bra med enkelte danismer som ø for øy og «megen glede.»

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Solen gjør skolestuen lummer. Det lukter ulmende torv her, utstoppede fugler, tørkete havdyr fra samlingen over hodene våre, et hengeskap med besynderlige ting, funnet på land og i hav. Det lukter rugbrød, fett og rullepølse av de åpne barnemunnene. Munnene står jo åpne, vi er på langfart, og munnen er sjelens og fantasiens dør, den må stå åpen når sjelen skal reise.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Frederik er en ærgjerrig herre. Han kan ikke nøye seg med Sandøen og Næs, han vil til vers. Det kommer han nok også. Men han er ikke en sjef som står med fingrene i ermegapet mens folkene hans arbeider. Han er alltid med selv. Et flyvende menneske er Frederik, spinkel og aktiv, en virkelig dobbeltbekkasin. Han går i ridebukse og gammel offisersjakke, enda han bare har vært korporal, men det kler ham. Flekker og søle virker dekorativt på den fikse Frederik.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Tjelden er kommet. En halv time før solnedgang, da strålene var lange og messinggule, kom jeg gående langs strandengene. Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I fergekroen er det bare lys i den lille slyngelstuen, som folk kaller den, og som er hyggeligere enn de såkalte pene lokalene. I slyngelstuen er gulvet slitt mellom kvistene, på de bare plankene ser en furutreets grove, røde speil. Her står den svarte, herjede buffeten med de skinnende glassene. Og her er luften som en saftig skrå.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hønsene fant jeg ikke, men jeg fant den første hestehoven, en søvnig og ullkledd liten fyr, ikke lenger i halsen enn Henrik den åttende av England.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Flyktig er det levende. Vinden farer over det, og det er ikke mer.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pusten av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hun var vårbløyte i en eng. Gud bevares som hun tinte, hun skulle gråte av seg hele den forfrosne ungdommen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Konen sto og tok ned vasken av klessnoren, et par gutteskjorter og noen lommetørklær, stive som papp av frosten. Snoren var spent over den lille haven, hvor barn og høns hadde slitt bort alt annet liv enn benranglene av et par stikkelsbærbusker.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eller det henger en dag en ganske alminnelig vedsag i en snor fra taket. Henger uomtalt til vi er modne for de årtuseners kløkt kløkt og erfaring som ligger skjult i en vedsag. Ruser, garn, plogjern, løshommel, gryter, kanner, panner, det vandrer over veggen vår alt sammen, ofte skjult under teppet til å begynne med, til forundringen er vakt over de alminnelige tings skjønnhet, som en flyktning på jorden må se.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.


Godt sagt! (31) Varsle Svar

De 100 bøkene som ble kåret i Århundrets Bibliotek


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Interessante tanker om livet. Hva er i den sammenheng viktig å fundere over.


Godt sagt! (0) Varsle Svar