Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

En upålitelig forteller forfører leseren
Tilsynelatende en realistisk roman. Fortelleren Johannes Vig bor på en vindblåst øy som i vårløysinga er isolert fra fastlandet av havisen. I ukesvis har lokalbefolkningen bare hverandre å forholde seg til. Siden hovedpersonen har samlet i seg rollene som lærer, vikarprest, kommunesekretær, postmester og sosialarbeider vet han også alt om alle. I løpet av tre dager møter vi dermed et rikt persongalleri — alle med sin historie og tilknytning til Johannes. Øya har dessuten et barskt landskap og rikt fugleliv som blir beskrevet i detalj. Fuglene, spesielt snipen, har dessuten en åpenbar symbolsk rolle i handlingen.

Men tittelen Løgneren antyder at vi har å gjøre med en upålitelig forteller. Det er hemmeligheter og fortielser som såvidt løftes fram eller forblir skjult. Så hvem er egentlig Johannes Vig bak fasaden?

Den norske oversettelsen (fra 1950?) av denne klassikeren flyter stort sett bra med enkelte danismer som ø for øy og «megen glede.»

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

De 100 bøkene som ble kåret i Århundrets Bibliotek

Interessante tanker om livet. Hva er i den sammenheng viktig å fundere over.