Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vinteren 1916 kommer jordmoren Hillevi Klarin fra universitetsbyen Uppsala til Svartvattnet i Jemtland. Hun kan alt om hygiene og er full av velvilje, men møter en barsk verden som ligger fjernt fra det velordnede Uppsala. Kvinner og barn er tapere her. Men Hillevi skaper et liv for seg og sine. Hun tar til seg en samejente, Kristin, som er romanens forteller. Det er hun som sikrer forbindelsen mellom de levende og de døde og formiddler den grunnleggende følelsen av å være stilt utenfor et fellesskap som er så levende skildret i denne romanen. Mennesket er et ømtålig vesen; den som ikke er som andre, må kjempe for ikke å gå under. Dette gjelder alle tre hovedpersonene i Guds barmhjertighet : Hillevi, Kristin og unggutten Elis, som rømmer til Norge for å unnslippe farens brutalitet.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2000
Format Innbundet
ISBN13 9788203204777
EAN 9788203204777
Serie Vargskinnet (1)
Genre Historisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 396
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.
Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.
Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.
Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.
Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.
«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)
Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.
I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:
«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07
Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?
Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.
Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!
Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.
«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «
For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.
Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:
”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”
Dette er ein stort anlagd roman, den første i ein trilogi, som fortel om jordmora Hillevi og etterkomarane hennar, samt om fattigguten Elis som blir landflyktig kunstnar. Men trilogien som sådan er kanskje først og fremst ei forteljing om utkant-Sverige, eller Jamtland for å vere meir spesifikk.
Lesaren møter Hillevi som nyutdanna jordmor i 1916. Ho svermar for presten Edvard Nolin, og då denne blir kalla til eit sokn i Jamtland sørger ho for å få jordmorpost i same området. Men presten er ikkje vidare begeistra for dette tiltaket, for det første kan han ikkje ha på seg at han driv med lauslivnad, og for det andre ser han nok føre seg at han skal gjere eit betre gifte. Innan det blir klart for Hillevi at presten ikkje er noko å satse på så har ho blitt så knytta til området, både til den flotte og mektige naturen og til folket som bur der, at ho berre må bli verande.
Det første jordmoroppdraget er hjå ei ungjente på eit fattig gardsbruk med knugande atmosfære. Husbonden tuktar familien hardt, og sjølv om det aular med folk i huset er det stille som i grava. Skildringa av denne fødselen er noko av det mest skakande eg har lest dei seinare åra. Den antatte barnefaren, Elis, er også berre ein unggut, og som følge av hendingar i etterkant av fødselen så vel han å flykte over til Norge. Ein stor del av boka handlar om lagnaden hans.
Ein møter mange personar i denne boka, både i Jamtland og Trøndelag og andre stadar, og det er byfolk, bygdefolk og samar. Eklund malar ut dei ulike personlegheitene med sikker penn, og utan å overforklare. Det er heile tida rom for å la lesaren tenke seg til det som manglar. Men der Eklund etter mitt syn er aller, aller best er når ho skildrar natur og landskap. Ein får kjensla av at forfattaren ikkje berre elskar, men ER dette landskapet. Ho flytta for øvrig til Valsjöbyn i Jamtland rundt 50 år gamal, og bodde der i 24 år. Det er rimeleg å anta at denne bygda har tent som modell for Svartvatn, sentrum for hendingane i denne trilogien.
Eg las denne boka saman med Lesesirkelen av 2014, takk til alle som bidro i diskusjonen undervegs.
Dagen ville snart snu og blåne. Det fantes mye mørke under granene og det ville ubønnhørlig komme frem. Han følte seg som en kattunge på vei inn i sekken.
Admiralen sa at han var etterkommer av norske vikinger, og han kalte huset for Thors hall. Det kunne ikke bli annet enn Torshåle det.
Hun hadde en tillit til verden som ikke forlot henne, skjønt den ikke burde nå ut over Öfre Slottsgatan i Uppsala.
Han satte i gang med et forhør. Nåde den som svarte feil eller ble så redd at han ikke kunne svare i det hele tatt. For dette var Bibelen hjemme i Lubben. Det var Første Mosebok med Eriksson selv som Gud, Adam og Noa. Og Job for den saks skyld. Men det kom senere.
Forakt var noe hun ikke ville vedkjenne seg. Hun var jo velvillig. Hun var den som forsto og som alltid var rede til å hjelpe.
Men hva var egentlig all denne velviljen? Den kom fra en som alltid visste best. Det var maktvilje i den. Og var ikke det forakt?
Ja, mennesket er kommet fra jord og grumset vann, sa Hillevi. Så hva forlanger man av det.
”Frökna sitt i tånkan, sa han lågt och hon trodde först det var ett namn på den lilla släden. Men tånkan var tankarna. (...) Det var ett underlig språk Halvorsen talade. Det hadde dubbelvokaler som han sa ut så precist som om de skulle skrivas likadant.”
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.