Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.

For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens.

Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda.

Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde?

Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang.

Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...

Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang.

Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Her forteller jeg om gode science fiction bøker jeg har lest og håper å få tips om fler jeg burde lese

Bøker jeg har lest i 2013.