En bok som tar arbeidslivet veldig på kornet. Utgangspunktet for denne boka er et ganske vilt prosjekt (The Scheme) satt i stand for å bli kvitt all arbeidsløshet (som selvfølgelig er kjempeflott), problemet er bare at bedriften ikke egentlig produserer noe. Boka minnet meg om en setning fra Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg ” ... en såkalt progressiv business. En som ikke baserer seg på kunder og fortjeneste, men heller på å være en fasade.” Eller som det står i Mills bok

“The success of The Scheme depended above all else on appearances. It was popular because people could see it in operation on a daily basis. When a UniVan passed by, it reminded onlookers that all across the country men and women were occupied in gainful employment.” (s. 59)

Den navnløse hovedpersonen jobber altså i en ”bedrift” der de kjører fra en stasjon til en annen i spesialdesignede biler, men det eneste de frakter er deler til disse bilene. Høres crazy ut, men allikevel kjenner jeg igjen de fleste trekkene fra arbeidslivet som helhet. Og som ellers i arbeidslivet snakker folk som om jobbene deres er de morsomste i hele verden. For eksempel sier en av personene i boka som en kommentar til at de skal ha meg seg litt forskjellige bildeler

”Ah, that’s what I love about this job’, remarked George. The variety.” (s. 19)

Og måten å få en til å føle seg som en viktig ansatt på

”Assistant Driver Jonathan Fairley. He needs someone to show him the ropes. We thought you’d be best.

The way Bob said ’we’ made it sound as if some standing committee had specially requested that I look after the newcomer, and that his future at The Scheme would be dependent on the invaluable advice only I could give him. The truth, of course, was much more simple: no one else was available.” (s. 38).

De første 2/3 av boka er bare helt strålende og får en soleklar 6er fra min side, men jeg synes avslutningen litt for utroverdig og prøvde litt for hardt å være samfunnskritisk. Dermed blir det en sterk 5er fra meg. Denne boka leser man raskt gjennom på en ettermiddag. Den er også oversatt til norske med tittelen Plan for full sysselsetting.

Jeg mener det skrives for få bøker om arbeidslivet. Man tilbringer jo tross alt rundt en tredjedel av hverdagene der, men litteraturen ser til å være mest opptatt av kjærlighet, fritid og familieliv.

Ikke minst er jeg glad i bøker som tar for seg noe av det absurde ved arbeidslivet, tar det på kornet og setter det på spissen, og her er en list med slike bøker.