Astrid Nordang har levert et flott kammerspill om smerten ved å bli gjort uvesentlig, irrelevant og ubetydelig som menneske, kunstner og kvinne. Om angsten ved å eldes, om selvdestruksjon og selvoppholdelsesdrift.

Vi møter Anna, hennes make Steinar, tre tenåringssønner (dine og mine barn) og en engere krets naboer og slektninger på et lite bruk på Modum, som bærer navnet Paulusplassen. Vi slår følge med persongalleriet i to drøye uker midt på sommeren 2015.
Forholdet mellom oversetteren Anna og mureren og musikeren Steinar forvitrer. Sommeren er regntung og råtten, Steinars helse skranter, han blir gående tiltaksløs på gården, mens hans makker og bestekompis har reist på familieferie til utlandet. I tro på framtida prøver Steinar å forevige seg selv i en digital applikasjon. Han filmer seg selv mens han forteller om gamle dager med påtatt dialekt og overdreven gestikulering – et produkt av og en parodi på dagens selfie-kultur.
Paulusplassen yrer av liv og er samstundes dødt. Tenåringsgutta spiller på data, bedene gror igjen, plommene er sure og egner seg bare til chutney, anarkistungdommen med Ragna og Damjan i spissen sirkler inn Modum som location for sitt neste hærverksstunt, mens Anna jobber med å gjendikte tysk poesi. Det ulmer av uforløste drømmer og sex, det er rotvelter og slakt, tarmer og blod, mareritt og feberdrømmer flettet ihop med nøktern samtid. En mørk hemmelighet begravd på Paulusplassen blir avslørt for leseren i fortellingen til den avdøde Pauline. Javisst er det action, det løses skudd, romanfigurene utsettes for påkjenninger og erkjennelser de ikke har bedt om.

Anna kaver, observerer og reflekterer, er på sida av seg selv der hun nitidig forsker i ensomhetens grammatikk, i en tilstand der kjærligheten slutter og alt må gis ny mening gjennom språkets rammer. Hvis det ikke skjer, inntrer galskapen. Jeg er imponert over hvordan teksten til Nordang i sin streben etter å fastholde tilværelsen ved hjelp av syntaks og linearitet treffer en ekte dostojevskijsk dimensjon. Mystikken ved skriften og higen etter hemmeligheten, eller misunnelsen på at et folkeslag – jødene – gjennom sin hellige skrift skal ha tilgang til svarene på de vesentlige spørsmålene, er imidlertid ikke ny. Det er et trekk som går gjennom mye europeisk litteratur, og som Nordangs romaner også besitter. I Eva Dunkel ser vi dette i nedtegnelsene fra 1937 av kvinneforskeren Eva Finkelstein. I denne romanen finner vi også en skjør kunstner i eksil, nemlig den tysk-jødiske poeten Nelly Sachs (1881-1970). Dermed danner disse fire stemmene et perfekt kvartet der Anna og Ragna kappes om å spille førstefiolin, Pauline med sin bratsj holder et stødig dødsmotiv, et leitmotiv, og Nelly Sachs sveiper inn og ut av harmoniene med sin utpinte cello.

Der du står er smertens navle er i plottet løselig knyttet til Sort honning og Eva Dunkel, men i stemningen og valget av kulissene ligger boka mye nærmere romanen I ly av en ruin. Den ironiske og tidvis sinte diskursen fra Eva Dunkel er her avløst av en nær, organisk og flerstemt klang med ungdomsspråk, slang, dialekter og tysk poetikk mesterlig flettet sammen.

Da jeg for noen år tilbake skrev om Eva Dunkel, sa jeg at jeg gjerne ønsket meg en fortsettelse om Ragna. Og det har jeg fått, med en bonus jeg ikke kunne forutse: Anna, den egentlige romanheltinnen, og Pauline, det kule spøkelset med Modum-dialekt.

Der du står er smertens navle er ingen feel good bok, men en fundamental fortelling om menneskets forsøk på å besverge tiden, forstå hendelsenes grammatikk, lese og tale inn mening i vår fomlen på en skakkjørt klode og samtidig bevare noe av verdigheten.
Applaus, Nordang!