Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En gang var julaften årets farligste dag. Hun var datteren som befant seg midt mellom mor og far. Moren hard som diamanten Koh-i-Noor, faren en fremmed i sitt eget hus. Så tidlig hun kunne, forsvant hun inn i stormforelskelser, reiste jorda rundt og begynte å skrive.
Faren vil ha henne med på en reise til hjembyen hans i Sachsen. Det er få år etter Berlin-murens fall, hun er blitt forfatter, har mann og to barn og sier motvillig ja. Under reisen oppdager hun at faren har et annet liv i Tyskland, og et møte med en mann i Berlin varsler en ny vending i hennes eget liv.
Konge i snø er en roman om tilhørighet og eksil, forbud og lyst.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788249512959
EAN 9788249512959
Omtalt sted Tyskland
Språk Bokmål
Sider 257
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine. Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt.
Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket.
"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av.
Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)
Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes.
Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?
"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg.
"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)
Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ...
Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...
Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ...
Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien!
Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!
Tove Nilsen leverer her ein biografisk roman, slik eg tolkar han. Hovudpersonen er i alle fall ein kvinneleg forfattar med to barn. Det vert ikkje nemnt kva ho heiter, men eg tippar ho heiter Tove Nilsen. Romanen handlar i all hovudsak om hennar forhold til foreldra sine, og då spesielt til faren. Gjennom små fragment frå oppvekst og vaksenliv tek forteljinga om familien form, og det er ei spesiell forteljing. Trass at forholdet dottera har til begge foreldra er ambivalent, vert dei skildra med kjærleik og ei slags forståing for at forholdet dei imellom har blitt som det har blitt.
Bok om forhold til foreldre. Anbefalt på bokkafé på Varhaug bibliotek. Interessant bok. Kan identifisere meg lett med forfatteren
Eg syntes boka starta med eit bra bilde av familien og foreldra til hovudpersonen. Seinare syntes eg at boka mangla den raude tråden. Forfattaren har mykje på hjertet, Her er ein del treffande og morosame episodar. For meg blir det i andre del av boka litt for mykje "småprat". Likevel - forfattaren gir til tider eit godt bilete av korleis det må vera å vekse opp i denne familien - med foreldre som er som to motpolar. Hovudpersonen sin kjærleik og lojalitet til begge går gjennom heile boka. Hennar kjærleik til faren pregar portrettet ho gir av han. Først då hovudpersonen er rundt 40 år tør ho å bli kjend med han - etter at mora gjennom alle år har forlanga at dottera skulle stå på hennar side.
Bitvis vældigt bra, bitvis tråkig och slutet helt kasst. TÆNK OM BOKEN KUNDE HA HAFT DEN KVALITETEN SOM DEN HAR NÆR DEN ÆR BRA, FØR DÅ ÆR DEN VERKLIGEN BRA. Jag upplever den som att den inte ær klar utan skulle ha skrivits om och redigerats så att berættelsen hænger i hop. Den kunde alltså ha varit mycket bættre och det visar ju att det finns potential som inte har utnyttjats.
Overfor dem man aldri har gjort vondt, eller aldri har blitt såret av, trenger man ikke skru igjen. Da kan linjen holdes åpen hele livet.
Et liv er ikke sammenhengende, det fornyer seg, og det nye må gjøres gjeldende.
Å lukke øynene og lese et ansikt med fingrene er vanskelig for en seende, siden bildet av det sette alltid vil fortrenge det følte. Overfor det følbare stiller den blinde sterkest, men hvordan kan en blind forestille seg skyer ?.
En mor kan ikke lenger la seg styre av sin egen mor, hun kan se henne med ømhet, men aldri mer med frykt.
Far drakk. Jeg drakk mindre, men skrev desto mer. Når vi først begynte med noe, klarte vi ikke å holde opp. Kanskje kan det ikke sammenlignes, men det var et fellespunkt der.
Du vet, russerne, de blir uovervinnelige i kulde. Det er ingen som kan kulde bedre enn dem.
Hva visste jeg om det å bli gjort overflødig og ikke ha noe sted å gå til ?. Ingenting visste jeg om det, jeg som alltid kunne skrive meg inn i nye tilstander, og som aldri ville bli fratatt gleden ved det, selv ikke om det gikk dårlig med meg, om jeg ble fattig, syk eller utdatert, siden det var en egenskap,noe jeg ikke klarte la være å gjøre.
Kjærlighetslengsel?
Hva var det for slags ord som dukket opp, en av vår selvforelskete tids klisjeer, lik noe bløtaktig jeg degger for og nå også projiserte. Er det noen man ikke skal tenke på kjærlighetsbehovet til, så er det sin egen far.
Hva gikk det an å se i et blikk?
Ingenting, siden øyet er tomt. Likevel fantes det egne uttrykk for alt hva et blikk kunne romme. La mirada fuerte, heter det på spansk, det hadde jeg fra en bok om Picasso, der uttrykket ble diskutert.
Overført til kunstspråket handlet la mirada fuerte om den evnen som malere og særlig fotografer, de som arbeidet innenfor øyeblikkenes historie, måtte perfeksjonere. Synet som bevissthet og viljesakt. Verden via øynene. Å ta inn for å stråle ut.
Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!