Ingen lesedato
Forlag Dutton Books
Utgivelsesår 2008
Format Hardcover
ISBN13 9780525478188
Språk Engelsk
Sider 305
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg elsker måten John Green skriver på. Måten han bruker metaforer og beskrivelser. Det er så realistisk og lett å lese og like. Paper Towns er ikke et unntak. Den er morsomt skrevet, og jeg satt flere ganger og lo høyt, men den er også tankevekkende og vakker. Så Paper Towns var det perfekte valget etter all den mørke fantasyen og dystopien jeg har lest i det siste, for eksempel Light av Michael Grant.
Personene i boka virket ekte, og jeg elsket vennskapet mellom Q, Ben og Radar. Måten de ertet hverandre og tullet, men også det at de kunne være helt seriøse sammen. Noen av de morsomste scene i boka, var mens de var sammen.
[...]As soon as I closed the front door, Ben let out a mighty groan.
"Ahhhhhhhggg. Oh, sweet Lord Jesus, my hand." He attempted to make a
fist and winced. "I think Chuck Parson has a textbook strapped to his
stomach."
"Those are called abs," I told him.
"Oh, yeah. I've heard of those."[...]
Q var veldig skjønn. Han hadde mange gode kvaliteter og var en skikkelig ordentlig gutt. En svigermors drøm. Men jeg synes han var litt for opptatt av Margo til tider. Men det gjorde ikke så mye. Det er jo slik vi tenåringer er, ikke sant?
Boka var litt treg i starten, men etter noen få sider var det så verdt det. Virkelig! Jeg elsket boka. Og tro meg når jeg sier det, men man kan finne et fantastisk sitat på omtrent hver eneste side. For eksempel side 151:
[...]"Jesus, kid, you're almost a detective. All you need now is a gun, a gut, and three ex-wives. So what's your theory?"[...]
Da jeg begynte på boka, forventet jeg at den skulle være trist (p.g.a. The Fault In Our Stars som er utrolig trist), så jeg ble gledelig overasket over at den ikke var det, men var morsom i stedet. Jeg fikk et nytt syn på John Greens bøker. Det er bare positivt. Til slutt vil jeg bare si at all burde lese John Greens bøker! Kom igjen!
Anbefales virkelig!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det er veldig mange som elsker denne boken, men jeg ser det ikke. Det kan hende det var tiden jeg leste den på eller lignende, men jeg fant den litt kjedelig. Mye "nå gjør jeg dette, men det gikk ikke. Derfor gjør jeg dette. 5 sider med hva jeg tenker om dette. Nå gjør jeg noe annet." Så klart skriver John Green helt fantastisk, det er jo et selvfølge. Men det hadde vært flott om han hadde utvidet horisonten sin litt og skrive om "den populære" eller fra et annet standpunkt enn en nerd som ikke har mye hell med jenter. Jeg skal prøve å lese den om igjen en annen gang når det passer bedre og den har min fulle oppmerksomhet. Det kan jeg liker den bedre da!
Jeg syntes denne boka var kjempe bra. Den var litt kjedelig i midten, men fikk fort leselysten tilbake.
John Green er min favoritt forfatter framfor alle. Han har bra ordforråd, i tillegg til at han får personene til å virke ekte og levende.
Jeg ga denne boka terningkast 5, grunnet at jeg syntes den, som sagt, var litt kjedelig i midten, det tok så lang tid før noe spennende skjedde igjen. Det er SÅ verdt å lese denne boka. Green reflekterer mye, og gir mye å tenke på.
I det siste så har jeg vært litt usikker overfor John Green's bøker. Jeg har likt alle bøkene jeg har lest av ham, men samtidig, så føler jeg på en måte at de fleste av bøkene hans er ganske like, karaktermessig altså. Og dette trenger ikke være en dårlig ting akkurat, jeg synes at det kan bli litt gjentakende i blant. Så derfor var jeg usikker på om jeg hadde lyst til å lese Paper Towns, fordi jeg visste ikke om jeg kom til å like den eller ei. Og nå som jeg har lest den, har jeg litt blandede følelser.
Først og fremst, så elsket jeg de første hundre sidene av boka; alt var skikkelig spennende og morsomt, og jeg likte veldig godt karakterene. Men så plutselig, å mistet jeg helt interessen, og det var etter at en av mine favorittkarakterer forsvant. Og plutselig synes jeg at hovedpersonen, Quentin, begynte å bli ganske irriterende. Og det er ikke gøy å lese om karakterer du ikke liker særlig godt. For å oppsummere, de første hundre sidene var veldig gode, de neste hundre og seksti sidene var ganske kjedelige, og de siste førti sidene var ganske gode igjen. Helt på slutten av boka, så ble jeg dratt mer inn i boka. Så da var det egentlig litt leit at boka var slutt. Så som du kan se, så har jeg litt blandede følelser overfor Paper Towns.
Dessuten, så synes jeg rett og slett at handlingen til boka ikke var særlig interessant. Og jeg synes det var veldig irriterende at Quentin alltid tenkte på Margo, at han måtte finne henne, hvor hun kunne være etc. . . Jeg synes ikke det var særlig morsomt å lese om, og det var en av grunnene til at jeg mistet interessen halvveis i boka.
Egentlig så tenkte jeg at jeg skulle gi terningkast 3, men så tenkte jeg litt over det, og jeg likte begynnelsen og slutten av boka ganske godt, så jeg endte opp med -4. Det er jo juleferie, må jo være litt generøs av og til! XD
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å lese resten av bøkene til John Green, nemlig Looking for Alaska og Let it Snow (som er tre noveller av tre forskjellige forfattere.) Men hvis de har dem på biblioteket, så kommer jeg sikkert til å å låne dem der, fordi eg har ikke lyst til å kaste bort penger på bøker som jeg kanskje ikke kommer til å like.
Jeg kan godt se hvordan folk elsker denne boka, men for meg var Paper Towns bare okay.
Opprinnelig publisert på bloggen min!
It's so hard to leave-until you leave. And then it is the easiest goddamned thing in the world...Leaving feels too good, once you leave.
That's always seemed so ridiculous to me, that people would want to be around someone because they're pretty. It's like picking your breakfast cereals based on color instead of taste.
When did we see each other face-to-face? Not until you saw into my cracks and i saw into yours. Before that, we were just looking at ideas of each other, like looking at your window shade but never seeing inside.
"Everything´s uglier close up," she said.
"Not you," I answered before thinking better of it.
"Forever is composed of nows"
Dude, I don’t want to talk about Lacey’s prom shoes. And I’ll tell you why: I have this thing that makes me really uninterested in prom shoes. It’s called a penis
What a treacherous thing to believe that a person is more than a person.
Did you know that for pretty much the entire history of the human species, the average life span was less than thirty years? You could count on ten years or so of real adulthood, right? There was no planning for retirement. There was no planning for a career. There was no planning. No time for planning. No time for a future. But then the life spans started getting longer, and people starting having more and more future, and so they spent more time thinking about it. About the future. And now life has become the future. Every moment of your life is lived for the future - you go to high school so you can go to college so you can get a good job so you can get a nice house so you can afford to send your kids to college so they can get a good job so they can afford to send their kids to college.
And all at once I knew how Margo Roth Spiegelman felt when she wasn't being Margo Roth Spiegelman: she felt empty. She felt the unscaleable wall surrounding her. I thought of her asleep on the carpet with only that jagged sliver of sky above her. Maybe Margo felt comfortable there because Margo the person lived like that all the time: in an abandoned room with blocked-out windows, the only light pouring in through holes in the roof. Yes. The fundamental mistake I had always made--and that she had, in fairness, always led me to make--was this: Margo was not a miracle. She was not an adventure. She was not a fine and precious thing. She was a girl.
"Sometimes," Radar said to me, "he's so retarded that he becomes kind of brillinant."
August 2014:
September 2014:
Oktober 2014:
November 2014:
Desember 2014: