Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Med ein gong det verkar unødvendig å fortelja den andre om det ein opplever, så begynner det å rakne. Trivialiteter er ein del av felleskapen.
Eg trur at når det gjeld desse foreldra våre, må vi kanskje berre la dei vere, ikkje prøve å få dei til å passe inn i vår mal for kva perfekte foreldre er. Dei kjem ikkje til å bli akkurat det vi treng, liksom. Kanskje dei berre må gjere si greie og vi må gjere vår, men så kan vi liksom ha det OK saman likevel. Skjønar du?
For å koma dit du ska, må du veta kor du kjem frå.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus.
Plutselig blir jeg så ufattelig trøtt. Det er ikke bare tempoet på jobben eller det overveldende høye antall saker jeg har som sliter meg ut. Det er det at jeg lurer på om noe av det jeg gjør, faktisk betyr noe.
Du spring rundt med impulsene dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.
.......hvis man slåss med feieren, blir man svart selv om man vinner.
Ingen svarer, og ingen andre ser ut til å bekymre seg, så jeg bestemmer meg for ikke å tenke mer over det. Prøve å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å hold oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.
Det er nøyaktig to måter å bli vis på. Den ene måten er å reise ut i verden og se så mye som mulig av Guds skaperverk. Den andre måten er å slå rot på ett bestemt sted og studere alt som skjer der så nøye som overhodet mulig. Problemet er bare at det er komplett umulig å gjøre begge deler på én gang.
Men jeg har egentlig aldri syntes det er spesielt meningsfylt å diskutere innholdet i bøker. På en måte liker jeg bedre å se opplevelsen som noe mellom meg og forfatteren.
Ingen bakgrunnslarm, bare rene lyder. En traktor, en fugl, en hund, en stemme. Ingen lyd blandet seg i et mylder av andre lyder.
Folk rotet seg inn i unødvendige løgner for å gjøre livet lettere, noe som bare førte til det motsatte. Alltid, nesten uten unntak.
Løgnen er kanskje som brennevin, tenkte jeg. Du må drikke jevnt for å skjule for deg selv at du drikker. Men kanskje har sannheten noe lignende ved seg. At en må drikke til flaska er tom.
Arbeidsklærne hadde alltid vært svaret når livet jakta på meg. Komme meg ut i dagen, ta fatt, holde på, slite meg ut.
Jeg har sluttet å gi andre mennesker skylden for mine egne vanskeligheter. Det er en vei som ikke fører noe steds hen. Jeg har sluttet å være offer og begynt å ta ansvar for meg selv.
Men ingen kan høre ham rope når det bare er tankene som skriker om hjelp.
Jeg ser på ham når han snur seg og går mot huset, ser på bakhodet, ryggen, og tenker at jeg antagelig har sett mer til baksiden enn fremsiden av Hallvard i løpet av alle årene vi har kjent hverandre. Alltid på vei et sted, ut og bort. Aldri inn og hit, til meg.
Er det aldri noen som sier det de mener, spurte han, og for første gang så jeg det utenfra. Jeg ristet på hodet, jeg tror ikke noen av oss vet hvordan man gjør det, tenkte jeg.
Jeg har aldri ønsket å bli noe annet, jeg har aldri ordentlig skjønt spørsmålet. Hva vil du BLI ? Jeg ER jo, og har alltid vært.
"at man ikke har levd forgjeves dersom man har hørt fuglesang om våren, gresshopper om sommeren, insekter om høsten, eller lyden av fallende snø om vinteren."