Lykken har nok med seg selv, den trenger ingen vitner.

[Det hendte] at grupper av barnehagebarn kom gående forbi, knapt høyere enn sauer, alle i likedanne refleksvester, ofte alvorlige, likesom trollbundne av foretakets eventyrlige karakter, mens alvoret til de ansatte, som raget gjeteraktige over dem, mer så ut til å grense mot kjedsomhet.

Kanskje er det ikke så viktig hva den andre kan tåle å høre, som hva man sjøl kan tåle å bære alene. Kap. 42