Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Pappa er kaffe. Jeg er karamell. Mamma er vaniljesaus, konstaterte Faisal Aligas' sønn en dag. Faisal tilhører en av Norges mest upopulære innvandrergrupper. Han kom til Norge som ung, enslig somalier i 1998. Ikke noe godt utgangspunkt, skulle man dømme etter mediene. Alle dårlige odds til tross: Faisal er nå lykkelig gift med norske Liv Toril, har sønnen Elias på åtte år, trives i Norge og er valgt inn i bystyret i Kristiansand. Men han og Liv Toril har møtt mange fordommer. Faisal har derfor valgt å fortelle sin historie, ført i pennen av forfatteren og fortelleren Hilde Eskild.
Forlag Ganesa forl.
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788278950647
EAN 9788278950647
Omtalt person Faisal Aligas
Språk Bokmål
Sider 159
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Faisal skulle få besøk av noen somaliske menn han nylig var blitt kjent med. Sammen laget Faisal og Liv Toril sambuusa til dem, arbeidskrevende somalisk festmat. Da mennene kom, satte de seg rundt bordet, men ikke Liv Toril. I den lille leiligheten deres var det ikke mange steder å gjøre av seg, men hun tok med seg en bok og gikk inn på soverommet. Der ville hun oppholde seg til besøket var over.
Hun tenkte på alle som garantert ville bli provosert hvis de visste hvordan hun oppførte seg nå: at hun, i sitt eget hjem, ikke ville sitte til bords sammen med Faisals mannlige gjester. Lot hun seg undertrykke? Var denne handlingen det samme som å godta at hun var mindre viktig, mindre verd enn Faisal? Det var hennes hjem. Hvorfor lot hun seg fordrive på denne måten?
Faisal var oppvokst med at kvinner og menn i nærmeste familie spiste i samme rom. Men kvinner og menn utenfor nærmeste familie spiste i adskilte rom. Slik er praksisen fortsatt i somaliske miljøer. På grunn av dette valgte Liv Toril selv å trekke seg unna i slike sosiale sammenhenger. Hun gjorde det i gjestfrihetens navn.
For de som nå var på besøk, var det svært fremmed å skulle spise sammen med en kvinne de ikke var i familie med. Både Liv Toril og Faisal visste at dette ville gjøre dem utilpass. Antakelig ville de ikke si noe, men over alt hvor de kom, måtte disse mennene hele tiden tilpasse seg. I et fremmed land var de nødt til å godta nye skikker. De kunne aldri komme bort fra at de ikke lenger var hjemme. Liv Toril ville at de skulle få slappe av sammen med Faisal. At disse mennene skulle få føle seg hjemme en liten stund.
Hun følte ikke at hun gikk på akkord med seg selv, og det var viktig for henne. Hun hadde valgfrihet, og det innebar også friheten til å velge ting som ikke nødvendigvis var så politisk korrekt for nordmenn flest. Denne gangen gjorde hun et valg som gikk på tvers av sin kulturs idealer.
– Men kanskje det ikke er så annerledes, egentlig, tenkte Liv Toril mens hun rigget seg til med bok og en kopp te. – Her i Norge er det jo helt vanlig med guttekvelder og jentekvelder, og da får ikke partneren være med i samme rom heller.
En somalisk mann gikk en gang til et immigrasjonskontor i et fremmed land. Han hadde med seg vitnemålene fra universitetet.
En ung kvinne tok imot ham. Da de hadde satt seg, ville hun gjerne vite mer om det kriserammede landet Somalia og spurte:
– Hva heter presidenten deres?
– Vi har ingen president.
– Å, beklager, er det monarki i ditt land?
– Nei det er ikke monarki. Vi har ingen konge.
Kvinnen ble forvirret. Hun var ikke helt fornøyd med svarene.
[...]
Da mannen kom ut ristet han oppgitt på hoded og sa til seg selv: – Det er et forvirrende sted vi kommer fra. Et folk uten regjering, universitet, politi, skoler, militære, ministere, president og ambassade. Jeg skjønner ikke selv hvordan det kan være på denne måten. Hvordan kan da en person fra et annet land forstå det?
Her er en liste over alle bøker jeg har lest dette året. Vil legge til nye titler etterhvert som jeg leser dem.