På 26 år har naturskogen blitt redusert med 28 prosent. Dersom avvirkningen fortsetter i samme takt som i dag, mener forskerne at all gammel skog som ikke er vernet eller avsatt i nøkkelbiotoper, vil kunne være borte i løpet av 30 år.

Rovdyr som ulv holdes på et kritisk truet niva. Denne politikken skaper dårlige livsvilkår og gjør det vanskelig for bestandene å klare å vokse seg ut av innavlsproblematikken. (...) Vi skal på den ene siden ha ulv her i landet, men på den andre siden skal vi ikke gi ulvene de livsvilkårene de trenger for langsiktig overlevelse. Det er som å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig. En slik politikk handler ikke først og fremst om å sikre en gunstig bevaringsstatus for ulv, eller sørge for å få populasjonen opp på et nivå hvor arten ikke lenger er kritisk truet - det er kun snakk om å forhindre total utryddelse av ulven. Dette kan ikke forsvares ut fra et etisk perspektiv. Som selvutnevnte forvaltere av naturen har vi et ansvar for å sørge for at alle arter har gode livsbetingelser, og ikke utelukkende ivareta artene som vi finner praktiske og problemfrie for oss.

Det var derfor litt overraskende for min del da jeg leste Naturpanelets rapport, som slår fast at overutnyttelse av arter - hovedsaklig gjennom høsting og jakt - er en av de største årsakene til naturtap globalt. (...)
Det finnes mange arter som sjelden assosieres med matauk, som blir skutt hvert år. I jaktsesongen 2022-2023 ble det, for eksempel, felt 1180 ekorn, nærmere 3000 troster og over 4000 nøtteskriker, viser tall fra SSB. I samme sesong ble rødrevens bestand redusert med nesten 20 000, beveren ble redusert med 1330 individer, og over 14 000 harer - som er kategorisert som "nesten truet" - ble også skutt.
Samtidig opplever vi at rypetallene er så lave at det i mange fellesområder er innført jaktforbud de siste årene. Jeg har snakket med rypejegere som gjør det de kan for å ta livet av flest mulig rødrev og kråkefugler for slik å beskytte rypebestanden - slik at de i sin tur selv kan skyte rypene. Dette skyte-for-å-skyte-paradokset er tydelig: I et forsøk på å redde en art vi verdsetter, øker vi presset på andre arter i håp om å balansere et skjørt økosystem med geværløpet. Men vi kan ikke skyte oss til biologisk mangfold.

Mesteparten av livet på jorda, både i form av biomasse og antall, er mikroorganismer. De lever i jorda, men også i luften, i vannet, på huden vår, i tarmene våre, i dyr, i planter - de hjelper med å balansere livet. Noen av mikroorganismene er renholdere som bryter ned dødt organisk materiale og omdanner det til næringsstoffer. Andre fungerer som landbrukere, som lever i symbiose med plantene, og hjelper røttene deres med å få tak i livsviktige næringsstoffer. Enkelte er byggherrer som skaper strukturer som holder jorda luftig og drenerende.

Når det biologiske mangfoldet av større dyr og planter reduseres, kan det føre til at mangfoldet av små, spesialiserte mikroorganismer som lever i eller på disse større organismene, også minker. Og selv om vi vet at mikroorganismer både påvirkes av og har effekt på klimaendringer, har vi fortsatt begrenset kunnskap om dette komplekse forholdet. Det har fått forskere til å komme med en advarsel: Mikroorganismenes rolle i klimasystemet kan ikke lenger ignoreres.

Skognæringen befinner seg i en påfallende motstridende posisjon hvor de selv har monopol på miljøregistreringer i skogene samtidig som deres primære økonomiske interesse ligger i hogst, ikke i bevaring av miljøverdier. Dette innebærer en interessekonflikt hvor næringen kan ha lite insentiv til faktisk å identifisere og verne om miljøverdier i skog siden det kan hindre eller begrense hogstaktiviteten.

Underrapportering av verneverdig skog er mer en trend enn en glipp. Flere rapporter slår fast at skogbruket systematisk underrapporterer naturverdier. En rapport fra Biofokus - en stiftelse som tilbyr naturfaglig kompetanse om artsmangfold og kartlegging - peker på et markant avvik mellom skogindustriens egne kartlegginger av biologiske verdier og funnene fra uavhengige naturvitere.

Hestdalen forteller at villreinens vekt og kondisjon er dårligere enn noen gang. De siste årene har det blitt skutt magre kalver som bare veier halvparten av det de skulle, ned i seks til åtte kilo. Fra naturens side er villrein en nomade som forflytter seg konstant for å utnytte ulike beiteressurser i løpet av årets gang. Villreinen kan styre unna visse områder i lange perioder, gjerne i flere år, for å la terrenget hvile. En av årsakene til dette er at lav som er beitet ned, gjerne bruker flere tiår på å vokse opp igjen. Dette er reinens beitedynamikk - dyrene beiter i takt med naturens tåleevne og snøforhold. Denne dynamikken brytes når villreinen stenges inne. Da er reinen prisgitt mye av de samme beitene, år etter år.

I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.

Motsetningsforholdet er likevel åpenbart når vi både skal være i verdenstoppen i petroleumsproduksjon og i det grønne skiftet samtidig. (...)
Det synes som om begrepet "det grønne skiftet" må assosieres med vårt umettelige behov for økt produksjon av alt, i en hastighet uten sidestykke: mer energi, flere mineraler og metaller, ny teknologi og industri. Samtidig blir redusert forbruk neglisjert. Denne metoden er dømt til å feile.
I den nylige Nature-rapporten "Diverse values of nature for sustainability" argumenterer forskerne kraftig mot en ren markedsbasert verdisetting av natur for å adressere natur- og klimakrisen. Det er det ensidige søkelyset på økonomisk vekst og kortsiktige gevinster som har ført oss inn i både klima- og miljøkrisen og den pågående masseutryddelsen av arter. Vi forbruker i dag nesten dobbelt så mange av jordas ressurser som i 1980-årene. På grunn av ødeleggelsen av naturen lider 3,2 milliarder mennesker. Forfatterne av rapporten argumenterer for at det må på plass en radikal endring i tilnærming, hvor natur og klima ikke alltid blir ofret til fordel for profitt. Forskerne slår fast at det er essensielt at beslutningstakere vurderer mer enn bare markedsverdier. Også naturens bidrag til våre sosiale, kulturelle og åndelige liv må reflekteres i de politiske og økonomiske beslutningene. Vi må bort fra kortsiktig økonomisk gevinst som hoveddrivkraft bak beslutningene vi tar. (...)
I vår iver etter å bygge oss ut av klimakrisen, er det lett å glemme at det er vi som har svekket naturens evne til å stå imot klimaendringene. Det har vi gjort nettopp ved å bygge ned, endre og overutnytte naturen.

Kilden viste til at skadene som følge av trefall i produksjonsskog ofte er mer om fattende enn i naturskog ettersom trærne står tettere og rotsystemene ikke har samme plass til å vokse seg sterke. Skoger med variert alderssammensetning og stedstypiske tresorter viser større motstand mot stormer, tørke og skadedyr sammenlignet med produksjonsskoger med trær av samme type og alder.