God jul til de som venter,
til de som våkner opp til et tomt hus
og ikke klarer å fylle det,
til de som har lyst til å si hei
uten noen å si hei til,
de som står der ved vinduet
og håper at noen bare vil komme.

De som venter i gangen
med skoene på,
klare til å springe ut
og vinke med stor arm.
Mye å fortelle,
men ingen å ringe til.

Det går kanskje over?
For noen dukker bare opp,
og plutselig er de to og tre og fire
og en hund
som logrer ved gjerdet,
en hund som slikker hendene
til alle som går forbi,
en hund som smiler i sofaen.
Hunden kan redde alle.

God jul til badet,
det snille, vennlige badet,
som står der og er et tilfluktsrom
for alle som trenger det,
et sted å puste,
et sted å gråte,
et sted å tørke øynene, pusse nesa,
legge maskara på vippene,
rette seg opp, telle til ti eller tre hundre,
et sted å sitte og vente
til det verste er over.
For badet er alles venn,
her har alle et rom,
også moren,
selve selvmedlidenhetens vase.

Et sted der ute
fins det en sommer,
og i den sommeren fins det et du
i kortbukse.

De lyse øynene som leter
etter steder å lande
leppene som prøver å formulere
en sommerfugl,
en blåvinge,
en ligustersvermer
stor som en hånd mot skyggene
i hagen om kvelden
mellom alle navnene som fins,
og plutselig er vi der,
klar i stemmen sier du navnet mitt
som om det hadde vært der hele tiden,
griper det
som om du griper en hånd,
og du haler deg i land,
står der og skinner
med navnet mitt på leppene
som det selvfølgeligste i hele verden!

God jul til de som gruer seg,
til de som tenker på alt som kan gå galt,
det som ikke må sies,
det som ikke må nevnes,
det som ikke kan trekkes tilbake,
noe som åpner et hull,
et sluk
hvor alt kan forsvinne.
Alt det som ikke må skje,
alt det som ikke må fram,
esker som aldri må åpnes,
bare skyves enda lenger
innunder senger,
dypere inn i skap og kott,
lukke dører,
holde pusten.

Den første loven av alle lover:
Du skal ikke koke mandelpoteter!
For mandelpoteten er melen,
og det er de som lar melne poteter koke,
men melne poteter
skal bare trekke,
for hvis potetene koker i stykker,
da koker hele jula i hjel,
koker seg vassen
i grumsete, gulhvitt vann,
og da fins det ikke lenger håp
for julaften.

Det skulle vært vært helt forbudt
at mødre faller om på gaten,
på fortauet,
at mødre stuper framover
og blir liggende,
med handleposen eller veska si
eller hva de nå har hatt med seg,
at de ikke reiser seg igjen,
de skulle ikke hatt lov
til å holde på sånn,
til å dø helt sånn plutselig
en formiddag eller en kveld,
bli liggende på kjøkkengulvet
eller i stua.
Ikke mødre.