2018
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Bibliotekaren Irene forsvarer det hun tror på, og skyr ingen midler. Ikke engang mord. Irene Hussvig er bibliotekar, og har i trettini år vært gift med kabeltrekkeren Horst. Hun er blitt stadig mer lei av arrogansen hans og spydighetene om interessen hennes for litteratur og hagearbeid. Så finner hun tilfeldigvis en bortglemt kiste med blylodd i kjelleren, og plutselig står det klart for henne: Hun skal én gang for alle kvitte seg med mannen sin. Med stor entusiasme og oppfinnsomhet begynner Irene sin reise fra stille mus til amatørkjemiker med dødelig kunnskap om gifter. «Blybryllup» er en morsom bok med mørke undertoner, og en halsbrekkende skildring av et ekteskap i oppløsning. Med bitende humor skildrer den en moden kvinnes mildest talt overraskende vei til friheten.
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2018
Format Lydfil
ISBN13 9788242167736
EAN 9788242167736
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tittelen indikerer blant annet den blytunge hverdagen som venter et par med helt forskjellige interesser, innstillinger til livet og manglende respekt for den andres særegenheter når disse to likevel har valgt å inngå ekteskap. Gjennom ¨rene som følger blir livet mer og mer blytungt for den ene parten, nemlig kvinnen. Mannen hennes tar seg til rette i større og større grad i hjemmet deres. Men så får hun en idé. Det er en idé som i høyeste grad har med bly å gjøre, og etter det er det mannens liv som blir mer og mer blytungt – helt til det ikke er noe liv igjen iham.
Kvinnen i boka, Irene, er bibliotekar. Lesekroken hun har innredet hjemme er yndlingsstedet hennes. Men så begynner mannen hennes, Horst, å trenge seg inn på hennes enemerker, og etter en tid har han båret alle hennes kjæreste eiendeler ned i kjelleren. Horst fyller rommet med sin musikk og med tekniske blader. Han slår en spiker i gulvet akkurat på stedet der bassressonansen kommer best til sin rett og der plasserer han stolen sin. Horst er kabelmontør og forakter nærmest konas litterære interesser.
En dag finner Irene noen gamle blylodd bortpakket i kjelleren (en arv fra hennes egen mor). Hun søker litteratur om dette stoffet som er farlig å få inn i kroppen. Tanken om å produsere blysukker våkner i henne. Daglig gir hun Horst en dæsj med dette sukkeret. Han blir dårlig, og en dag snubler han i trappen og brekker beinet på to steder. Etter dette går det stadig nedover med Horst. Han trenger smertestillende tabletter. Irene serverer disse sammen med blysukkeret, og skylder på de sterke tablettenes bivirkninger. En dag kommer sjefen til Horst og hans kone Karin innom. De blir nærmest sjokkert over å se hvor blek og skrøpelig Horst var blitt. Etter hvert forandrer Horst seg også psykisk. Han som før var så selvbevisst og egenrådig, begynner isteden å uttrykke takknemlighet overfor kona som er så snill, og til slutt ber han til og med henne om å lese høyt for ham fra hennes egne bøker.
En dag får biblioteket forespørsel fra en skole som er i ferd med å bli nedlagt, om å overta en rekke fagbøker. Samtidig oppdager hun i skapene flasker med kjemiske stoffer som hun tilbyr seg å levere til destruering. Blant annet er det en flaske med det uhyre giftige stoffet kaliumcyanid. På nytt leser hun seg opp på kjemi. Hun vil prøve å injisere dette stoffet i en medisinkapsel som hun kan gi til Horst. Etter utallige forsøk lykkes det henne å få til en slik kapsel. Hun kaller de for «nådestøtet» og lar seg stadig fascinere av de skiftende fargene den utstråler. Nå slipper hun å bruke den for en dag ligger Horst død i senga. På sykehuset konstateres det at dødsårsaken er lungeemboli , trolig et resultat av at han har vært stilleliggende så lenge. Legene finner ingen grunn til nærmere undersøkelser.
Da vi en tid senere møter Irene igjen, har hun kjøpt et hus helt etter egen smak, litt avsidesliggende. Horst hadde nemlig tegnet en stor livsforsikring som hun nå kan nyte godt av. Et nytt spenningsmoment dukker opp i slutten av boka. Plutselig en dag dukker Karin ubedt opp. Det var noe ved forrige besøk som ga henne litt å tenke på. Som sykepleier følte hun at alt ikke stemte. Hun spør Irene rett ut om hun virkelig har hjulpet mannen sin inn i døden. Man kan nesten få inntrykk av at Karin ønsker det samme for sin egen mann. Uansett Irene svarer godt for seg, og Karin må dra derfra med uforrettet sak.
Dette er en bok med litt langsom handling, med få personer og egentlig lite direkte dramatikk. Men bak det hele skjuler det seg en ganske så frekk humor som fascinerte meg.
Begynte veldig, veldig bra etter min smak, sank litt, men tok seg opp igjen. At hovedpersonen er bibliotekar gikk jo rett hjem hos meg og boka er både morsom og trist. Den handler jo om hvordan man kan la seg overkjøre og utslette helt i et ekteskap, nesten uten at man merker det selv og at man noen ganger må gjøre ekstreme tiltak for å komme seg ut av det. De fleste tyr heldigvis ikke til så ekstreme tiltak som Irene...
En herlig, lettlest bok som bød på god underholdning tross temaet. Jeg koste meg med denne.
Morsom og underholdende historie om Irene som jobber på bibliotek og planlegger å drepe mannen sin.
Irene Hussvig er bibliotekar, og har i trettini år vært gift med kabeltrekkeren Horst. Hun er blitt stadig mer lei av arrogansen hans og spydighetene om interessen hennes for litteratur og hagearbeid. Så finner hun tilfeldigvis en bortglemt kiste med blylodd i kjelleren, og plutselig står det klart for henne: Hun skal én gang for alle kvitte seg med mannen sin.
Les hele omtalen her
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSenere, da jeg hadde flyttet hjemmefra og funnet fram til bibliotekene, oppdaget jeg at det ikke var nødvendig å å spise bøkene for beholde dem. Det var tilstrekkelig å lese dem. Jeg tror at en bok er den eneste gjenstanden i verden, oppfunnet av mennesket, som man ikke kan eie. En bok tilhører den som elsker den.
Jeg hadde en periode med noen priviligerte år da jeg rett og slett kastet de bøkene jeg selv syntes var for dårlige. Folk spurte jo etter dem, de hadde en tendens til å være populære.