Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Samlingen består av essays fra perioden 2002 til 2009. Tematisk kretser den rundt noen av gjennomgangstemaene i Sæterbakkens forfatterskap, som ondskap, skyld, toleranse, obskønitet, melankoli, nytelse, kjærlighet og hat. Gjennom fordypninger i forfatterskap som de til Nikanor Teratologen, Svein Jarvoll, Gaétan Soucy, Mircea Cartarescu og Louis-Ferdinand Céline utforskes yttergrensene av den menneskelige tankekraft og erfaring. Her er også essays om Joy Division, Joel-Peter Witkin og Gwen Stefani. Boken avsluttes med den såkalte "Sæterbakkenforelesinga", som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo, 9. mai 2009: "Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov".
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788202323219
EAN 9788202323219
Språk Bokmål
Sider 228
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den frihet som ikke er skremmende, som ikke rommer en risiko for nederlag, utstøtelse og enomhet, er ingen frihet, det er i tilfelle bare en frihet som aldri har vært truet, som vi aldri har vært forhindret fra å nyte godt av, sagt på en annen måte: en frihet vi tar for gitt, sagt på en tredje måte: ingen frihet.
Det er historien om hvordan tungsinnet man trodde man var alene om, liksom ved en livredningsaksjon man ikke visste at man behøvde, finner frem til det store tungsinnet der ute og dermed trer inn i en sammenheng der alt dette kan artikuleres.
Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i minnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!
For all litteratur sikter mot å anskueliggjøre skjønnhet.
På et eller annet plan gjør all litteratur det.
Sannheten er de opplysninger om virkeligheten du trenger for å nå målet med det arbeidet du har gitt deg i kast med, eller i overført betydning: det livet du har bestemt deg for - eller er tvunget til - å leve. Alt det andre kan det være det samme med. Sagt på en annen måte: Jorda er flat. Inntil den dagen du skal foreta deg noe som forutsetter kunnskapen om at den ikke er det.
Man begynner med å finne virkemidlene, eller utvikle stilen, dernest bivåner tekstens elementer ordne seg i en rekkefølge, for til sist å finne ut av hva i helvete det egentlig er snakk om.