De som lettest trekkes inn i radikale nettverk, er dem som er mentalt sårbare, dem som opplever identitetsløshet og har svake familiebånd.

HISTORIEN OM HASSAN Dhuhulow viser i siste instans at kunnskapsløshet kan få dødelige utfall. Ingen stoppet ham, og mange forstod aldri faresignalene. Slik ble han delaktig i et av de verste terrorangrepene en nordmann har deltatt i siden annen verdenskrig.

Forfatteren Amal Aden er en som har gått enda lenger i å skildre problemene somaliere som gruppe står overfor i Norge. Hun er selv av somalisk opprinnelse, og i boken Se oss fra 2008 diagnostiserer hun de store problemene blant norsk-somaliere. Boken er skremmende lesning.
Ifølge Aden vil somaliere rett og slett ikke integreres, av frykt for å miste sin egen religion og kultur. De både forakter og frykter nordmenn, som de betrakter som vantro som ikke er til å stole på. Hun beskriver samtidig forholdene innenfor familiene som miserable, noe som gir barna dårlige forutsetninger for å klare seg i det norske samfunnet. Vold er helt hverdagslig, det er vanlig at far slår mor og at mor slår barna. Forfatteren hevder også at somaliske organisasjoner snakker med to tunger. Mens de utad sier at de jobber for integrering, jobber de ofte aktivt innad mot at somaliere skal bli "for norske". I tillegg trekker hun frem at mange somaliere ikke vil jobbe: "Det kan virke som somaliere i Norge ser på NAV som en butikk", skriver hun.

I boken Globalized Islam skildrer den franske islamforskeren Olivier Roy hvordan en hel generasjon muslimer som har vokst opp i Europa, med ett opplevde et islamsk fellesskap som erstattet foreldrenes kultur og identitet. Det begynte med en avvisning av vestlig kultur og verdier. Uten tilknytning til landområder ble det viktigste å konstruere et verdensomspennende samfunn, en global ummah, en islamsk nasjon. Et brorskap som erstatter lojaliteten til staten og samfunnet de lever i. Et fellesskap der man først og fremst skal være lojal mot sine brødre og søstre i islam. Dette fører også gjerne til et oppgjør med foreldrenes verdier og kultur.
Hassan hadde lenge vært sint på dem som tok ham med til Norge. De kom hit bare for å nyte godt av godene i dette samfunnet. Det var ikke dette islam skulle handle om, det dreide seg om oppofrelse for Allah.

Det er nemlig ikke i de sosiale lagene med størst nød og fattigdom at en revolusjonær eller radikal bevegelse oppstår. Snarere er det slik at revolusjonære grupper, som islamistene på en måte er, oppstår i samfunn der ulikheten oppleves som stor. Slik var det i England da Karl Marx forfattet sine skrifter. En voksende arbeiderklasse slet seg ut på fabrikken over tolv timer om dagen, mens fabrikkeierne ble rikere og rikere. Slik var det også da fattige bønder forlot landsbygden i Egypt for å søke lykken i byene og så den voldsomme avstanden til landets aristokrati og koloniherrer. De søkte til islam, fordi de opplevde at dørene var lukket.
Og slik den sovjetiske kommunistlederen Vladimir Lenin tok til orde for at det kommunistiske parti måtte være en fortropp utgjort av de mest klassebevisste arbeiderne og intellektuelle som støttet arbeidernes sak, slik søkte radikale islamister å danne en liknende avantgarde som skulle vekke den islamske ummah.
Det er gjerne slik at noen må gå foran og bruke ekstreme virkemidler for å bli sett og for å bli hørt. Slik var det også under studentopprøret på 1960- og 1970-tallet, et opprør som i bunn og grunn var en reaksjon på et autoritært og utdatert utdanningssystem som ikke åpnet for fri debatt og meningsutveksling. Basert på denne tankegangen tok også radikale marxistiske grupper til våpen og begynte å bruke vold og terror, blant annet i Italia, Japan og Tyskland. Men forskjellen på radikal islam og tidligere ekstremistgrupper i Norge og Europa er at de radikaliserte muslimene begynte å tro på at det å bli en mujahid, å bli en hellig kriger, var en enveisbillett til paradis og hellig liv. Det er lett å avvise slike oppfatninger, å tenke at det bare er propaganda, men for dem som faktisk slutter seg til dette verdenssynet - som Hassan - oppleves det som virkelig.

Det er vanskelig å tenke på, på samme måte som det er ubehagelig å ta inn over seg at det finnes mennesker som støtter halshogging og steining av kvinner i islams navn. Men det er virkeligheten. Hassan Dhuhulow valgte selv å bli monsteret som terroriserte uslyldige, sivile, kvinner og barn på kjøpesenteret i Westgate i 2013. Barn og mødre ble drept, og liv ble ødelagt.

De siste årene har det vært nesten umulig å leve i Norge uten å få med seg at antallet ungdom som har blitt radikalisert og havnet i ekstreme nettverk, har hatt en voldsom økning. Min påstand er at vi ikke er så mye nærmere å forstå hvorfor dette skjer. Denne boken er et forsøk på å begynne å rydde opp i dette.
Å avskrive det ideologiske elementet i en radikaliseringsprosess er både lettvint og naivt. Lettvint fordi det gjør at vi ikke trenger å forholde oss til det ideologiske motivet bak massakren på Westgate. På en måte gjør vi Dhuhulow mer menneskelig og fjerner avrisset av et monster gjennom å finne røttene til handlingen i en vanskelig barndom. Da blir heller ikke angrepet vesentlig annerledes enn en skolemassakre gjennomført av et desperat individ som ikke så noen annen utvei.
Det er naivt fordi denne forklaringsmodellen gjør at vi slipper å forholde oss til det ubehagelige faktum at Dhuhulow tok et valg.

Radikale islamister har lenge tolket alt som skjer i verden som en grunnleggende konflikt eller krig mellom de vantro og de troende. Alle spørsmål i samfunnet dreier seg i bunn og grunn om religion, om en krig mellom islam og kufar, de vantro. Denne måten å dele opp verden i to blokker på har ytre likhetstrekk med hvordan norske marxist-leninister på 70-tallet snakket om hvordan verden var delt mellom imperialistmaktene på den ene siden og de undertrykte folkene i tredje verden på den andre, inspirert av formann Mao Tse-tungs tenkning. Men de radikale islamistene er ikke opptatt av klassekamp, men religionskrig.

Hassan drømte både om å bli en hellig kriger og en lege, to tilsynelatende motstridende idealer, selv om det ikke nødvendigvis fremstod slik for ham. For ham var begge deler gode gjerninger, enten å krige for islam og mot de vantro, eller å hjelpe fattige og syke og på den måten tjene Allah.

Somaliere betraktes som vanskelig å integrere, står det svart på hvitt i norske, offentlige rapporter. Saksbehandlere opplever at de strever med å oppnå tillit blant somaliere, og at det dermed er vanskelig å samarbeide for å finne gode løsninger på problemer.