«Tinius fikk en synkende følelse i magen. Skuddskade. Død. Ikke så langt fra der han hadde avfyrt skuddet og bommet på treet. Kunne det…? Nei, det var ikke mulig. Ikke i dette terrenget. Kula kunne ikke ha gått så langt. Det var jo hundre meter, og en million trær. Men likevel.» Skuddet

For et par dager siden debuterte traileren til «Pawn Sacrifice» på nett. Den Edward Zwick-regisserte filmen med Toby Macguire (Spider Man) i hovedrollen som sjakkgeniet Bobby Fischer (1943-2008) og Liev Schreiber (The Marchurian Candidate) som hans nemesis Boris Spassky, ble umiddelbart utropt som Macguires «The Lincoln Lawyer», altså en film som kunne rehabilitere karrieren til Macguire, slik TLL gjorde det for Matthew McConaughey.

Akkurat det er ikke det som er viktigst her. Det er derimot hva de skeptiske sier. Og det disse mer nøkterne kommentatorene sier, er at filmen overdriver viktigheten av en sjakk-kamp, og at filmen hyper opp det som var og er en kjedelig aktivitet, til en batalje som hadde noe å si for partene i den kalde krigen. Hvorvidt filmen er sannferdig er for disse kritikerne ikke så viktig som hvorvidt det hele høres riktig ut.

Det bringer oss til Stein Morten Liers «Skuddet». Som jeg skrev i min anmeldelse av «Rookie» (her), er Liers ungdomskrim mindre alvorlige enn det en venter. De er kjappe, lette og minner en om ungdomsbøker fra en annen tid hvor helten eller heltinnens hell og slumpetreffene knuste troverdigheten til pinneved i nesten hvert eneste kapittel.

At «Skuddet» dilter etter «Rookie» på det ovennevnte og kjedelige sporet kommer ikke som en overraskelse. Men boka har også en egen akilleshæl; dialogen. Jeg leser en god del bøker og ser en del filmer, men jeg kan ikke huske når jeg sist hørte så mye dårlig dialog. Og det som gjør dialogen er ikke det at den ikke er troverdig, det er at den er for ordinær og hverdagslig. Uansett om ungdom sier det eller ikke, er det noe i meg som får meg til å bite tenner når jeg leser karakterer som sier «Seff».

Plottet i seg selv er enda mindre interessant enn det i den første boken i serien om Tinius. Mens tenåringsgutten brynet seg mot en seksualforbryter i «Rookie», er motstanderne nå organiserte kriminelle.

En scene med horribel dialog tidlig i boka hvor Tinius og bestevennen utfordring hverandre, fører til at guttene bestemmer seg for å gjøre noe idiotisk: Tinius stjeler morens tjenestepistol og bruker trærne i skogen nær der han bor som målskive. Han bommer, og ikke lenge etter finner en turgåer et lik i skogen. Mannen er skutt i ryggen og verre; han har en forbindelse til moren og korrupsjonsanklagene som har fått henne suspendert.

Mediene camper utenfor huset. Tinius blir overfalt. Og plutselig står ikke bare livet hans i fare, han må kanskje også leve med det faktum at han har drept et menneske og ødelagt morens karriere.

«Skuddet» har ikke et spennende plott, setter ikke karakterene på prøve og er mer opptatt av å krysse mållinjen enn å gjøre veien dit krokete og med overraskende vendinger. I tillegg er det den dårlige dialogen. Summen av dette gjør boka til en større skuffelse enn jeg var redd for.

Kjipt.

Styr unna.

Denne serien om Tinius er virkelig spennende og jeg vil tro den vil ha mange potensielle lesere om vi bare får formidlet den ut til ungdommen! Gutta på ungdomsskolen er vel i målgruppen kanskje?

jeg husker ikke hva morderen heter, og jeg har mistet boken. kan noen si hva han heter?