Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Denne samlingen av prosastykker inneholder flere typer prosatekster - både noveller og konsentrert kortprosa. Han reiser spørsmål om sannhet, godhet, ondskap, kjærlighet, hat og skam, og forholdet mellom det kvinnelige og det mannlige står sentralt.
Omtale fra forlaget
Personlige og lekne kortprosatekster om "de store spørsmålene". I denne samlingen av prosatekster skriver forfatteren mer personlig enn tidligere. Gjennom flere typer prosastykker - både lengre noveller og mer konsentrerte kortprosatekster - nærmer han seg de "store" spørsmålene, som religion, seksualitet, forgjengelighet og kunst. Samtidig preges tekstene av en suveren lekenhet og nysgjerrighet.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 1997
Format Innbundet
ISBN13 9788210042041
EAN 9788210042041
Språk Bokmål
Sider 190
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
JEG ER ATTEN. Heng Gud, drep børsmeglerne, vi skal bevæpne oss og storme byrådet. Jeg tar kjæresten min på brystet på trikken. Jeg pisser på Karl Johan, jeg knuser vinduer med ølflasker. Når jeg kommer hjem legger jeg meg under dynen, jeg har bamser i sengen, sover med døren på gløtt, noen kunne komme inn.
Du legger merke til meg: ikke i øret, i brystet. Jeg er lykken din.
Når du puster ut, synes du det er som om du puster ut for første gang. At alle de andre utpustene har vært tvungne svar på innpust. Nå kjenner du deg fri.
Det er fordi jeg er her. Lyden du ikke hører, men kjenner i brystet. Lykken. Lyden som legger et fint lite sonisk teppe over skammen.
Du kan si det, og mene det: jeg er lykkelig.
Dette er ytterst få forunt. Du er sjelden, jeg er din lykkes grunn, å legge meg over alle misgjerningene dine, oppleve dem istedenfor deg. Buffersonisk ulykkelig være lykken din uten at du vet det. Det sier seg selv, ingen tenker på meg. Jeg er det-fullkomment-ensomme.
Så legger det seg en slags film over resten. Et tynt lag som smører seg ut over verden, mamma forsvinner, jeg kan ikke huske ansiktet hennes lenger, bare stemmen. Jeg gråter hver eneste dag. Jeg gråter mye.
Schubert fortalte om en drøm han hadde hatt, jeg tror det var i 1822, om en drøm der han så seg selv som sanger, han skal ha sagt: Da jeg prøvde å synge om kjærligheten, så jeg det vende seg til sorg. Og da jeg ville synge om sorgen, så jeg det vende seg til kjærlighet.
Spørsmålene hennes, hvorfor var jeg i Køln, hva levde jeg av, hva var jeg,warum, was, wieso. Alt dette og jeg skiftet bibliotek. Til det som må være byens største, høyt under taket, beklemmende akustikk, alle boksidene som ble vendt vokste til lyden av en fugleflokk som letter, en flokk fugler som trenger å varme opp vingeslagene, akselere, minske tiden mellom hvert slag, presse lyden oppover, høyere. Dette skjer på en strand,og du står bak en sandhaug når du hører lyden, uten å være istand til å knytte den til en fugleflokk med tunge vinger, baksende nede ved vannkanten. Du tenker på store bibliotek, takhøyde, boksider som vendes, akustisk, meg.