Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Er en roman noe som alt er skrevet, og forfatteren bare den som finner den, og graver den møysommelig fram? Jeg må innrømme at jeg for hvert år som går, er blitt mer og mer klar over at jeg er innhyllet i en slik oppfatning. Men hvem har opprinnelig skrevet romanen? Hvis jeg bare er den som finner den og graver den ut? Dette er en kommentar til et sted i teksten der oppe som omhandler, eller skjuler et metafysisk spørsmål av høyeste rang.» (fotnote 5)
I denne romanen, som består av forfatterens fotnoter til en roman som ikke er skrevet, er Armand V. hovedperson.
Midt på 1960-tallet ankommer Armand og hans beste venn, Paul Buer, Oslo og Universitetet på Blindern. De er oppvokst i den samme byen langs Oslofjordens vestside. Paul Buer havner blant realistene, Armand hos filologene. Paul Buer blir meteorolog. Radikaleren og EEC-motstanderen Armand gjør karriere som diplomat og ambassadør i verdensmetropoler. Den usvikelig lojale ambassadøren Armand V. ikler seg rollen med en viss distanse, han er i sitt indre en illojal tjener for sitt land, om enn ikke i det ytre.
For "Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman" ble Solstad tildelt Brageprisen i 2006.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788249504206
EAN 9788249504206
Språk Bokmål
Sider 236
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2006
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vel, vel. Det er vel bare en Solstad som kunne skrive dette. Eller mer presist: - Kalle dette en bok. For noe særlig mer enn "fotnoter" er det ikke etter min mening. Denne lesningen ga meg rett og slett svært lite, for å være ærlig.
Likevel: Enkelte lesere hyller denne boka.
- Det må enten være et utslag av "keiser'ns nye klær", eller så er min lille hjerne satt sammen på et helt annet vis enn denne jublende (lille?) flokken.
Statsfengselet i Ohio. En morder skal henrettes. Et siste ønske. Avslåes.
Det er sikkert ingen grunn til å ha sympati med denne morderen. Men når man likevel spør om han har et siste ønske, og han ønsker seg en sigarett, så kunne han vel fått en, når man nå en gang har spurt om han hadde et siste ønske, nå rett før han skal henrettes.
Ja, han kjente Oslo like godt som sin egen bukselomme, kan man si. Det var et begrep som var mye brukt de gangen, på 1960-tallet, uvisst av hvilken grunn, for hva i all verden betyr det å kjenne sin egen bukselomme? Kan det være at det var intimt forbundet med begrepet lommetennis, som også var mye benyttet den gangen, slik at det ene ikke er meningsbærende uten å være forbundet med det andre? For det var ikke så mye unge menn hadde i sin bukselomme. Det var faktisk ikke noe mer enn nøklene til sin hybel, og et lommetørkle. Lommeboka hadde man jo på baklomma, og det er ikke det samme som bukselomma, som er de to lommene på sida av buksa, og som man bl.a. brukte å stikke hendene inn i, og da hendte det at man spilte lommetennis, som man den gang sa, nærmest i distraksjon. Altså, han kjente Oslo like godt som sin egen pikks nærhet i leken distraksjon.
Hvorfor denne vegringen? Hvorfor nekter forfatteren å gå inn i den opprinnelige romanen, og lete den fram, ord for ord, slik han har for vane å gjøre? Mer direkte sagt: Hvorfor gjør jeg ikke det, for det er jeg som skriver dette. Hvorfor vegrer jeg meg, og har vegret meg i snart to år nå? Fordi jeg ikke lenger er i stand til å nedskrive den roman jeg har fått det privilegium å grave fram, men må nøye meg med å notere fotnoter til dette verk, som jeg åpenbart ikke tror på lenger. Det må ha med min alder å gjøre. Jeg har for lengst passert 60 år, og er i ferd med å se framover, ikke mot framtida, men mot avslutningen. Jeg kan ikke forandre verden lenger, men jeg kan avslutte den.
Det dreier seg om de tilfellene hvor det tilsynelatende ikke er noen særlig kvalitativ forskjell, i og for seg, på det første forsøket og det endelige, det som blir stående, ja i noen tilfeller kan jeg få en mistanke om at det første forsøket var vel så godt, ytre sett. Det dreier seg om forskjellen mellom et avsnitt, som det ikke er noe i veien med, i og for seg, og et avsnitt som det heller ikke er noe i veien med, i og for seg, bortsett fra at i første tilfelle så sier jeg: nei, likevel ikke, og i det andre tilfelle så sier jeg: Ja! Endelig!
Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.
Bøker jeg ikke finner på Bokelskere: