Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvordan blir kvinner terrorister? Hva driver dem til å sprenge seg selv i luften? Attentatene i Dubrovka-teateret i Moskva, på Moskvas metro og i skolen i Beslan rystet en hel verden. Stadig oftere deltar kvinnelige selvmordsbombere i disse brutale terrorangrepene, såkalte sorte enker fra Tsjetsjenia. Den unge russiske journalisten Julia Jusik (født 1981) trosset alle farer og dro til Tsjetsjenia for å gjøre grundig research i flere måneder. Avsløringene er skremmende. Det er sannsynligvis også grunnen til at boka ble fjernet fra bokhandlernes hyller relativt raskt etter utgivelsen i Russland. Selvmordsbomberne sprenger ikke seg ikke alltid selv i luften, men blir ofte drept ved hjelp av fjernutløser. Kvinnene blir vervet eller bortført av opprørere som utnytter deres triste skjebne for å hevne tsjetsjenske menn - kvinnenes egne ektemenn, brødre og fedre - som er blitt bortført eller drept av russiske soldater.
Forlag Ganesa forl.
Utgivelsesår 2005
Format Heftet
ISBN13 9788278950357
EAN 9788278950357
Språk Bokmål
Sider 190
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.
Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:
"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør."
For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...
Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.
I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.
Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.
Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.
Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:
"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem.
De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass.
De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."
Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles ...
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør.
Disse kvinnenes forbannelse var at de gikk i en dødelig felle som det ikke fantes noen utvei fra.
Bare døden.
De hadde ingen idealer som de ville dø for. De var unge og vakre, de elsket livet og ville leve. Da ververne fant dem - som gribber som kaster seg over et bytte - holdt foreldrene deres seg unna. De var redde. Kvinnene ble solgt for penger.
Og fikk en kule i hodet.
I Russland dør ikke de tsjetsjenske selvmordsbomberne ved at de selv utløser sprengmekanismen. De blir sprengt i luften ved hjelp av fjernutløser. Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det erdette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen.
Jeg skriver om kamikaze-kvinnene som sprengte landet mitt i luften. Jeg vil fortelle hvem de er. Jeg vil at vi skal bli kjent med hver eneste en av dem. At du vet hvordan og hvorfor de sprengte seg selv i luften.
"Hva vil du skrive om dem? Vil du rettferdiggjøre dem? Jeg hater dem, jeg forbanner dem ... De drepte sønnen min. Skal det liksom være kvinner?"
De er kvinner. Akkurat som oss. Og våre tårer er like bitre.
Det er dette jeg har skrevet om i denne boken.
Hvem var de, de første tsjetsjenske selvmordsbomberne? Hvem eller hva gikk de i døden for? For det var deres eksempel alle andre fulgte. Det kan høres ut som et paradoks, men grunnen til at de ønsket å dø var ikke religiøs fanatisme! Disse kvinnene hadde ett til felles, og det var ulykkelig kjærlighet. Det var ikke bare sprengstoffet som rev dem i filler, men også personlige lidelser og personlig svik ...
De drepte ikke. Noen bruker dem til å drepe.
Hele den religiøse bakgrunnen, alle idealene i jihad, muslimenes hellige krig, er snudd fullstendig på hodet i Tsjetsjenia.
Det eneste som er blitt til overs er skitt, utpressing, bortføring, seksuelt motivert vold og psykofarmaka som brukes til å sende kvinnen i døden.
Ingen har vel noen gang hørt om en gravid "sort enke" i Palestina som først er blitt banket opp og så proppet full av dop?
Men hvem skal noen gang fortelle deg om hvordan de tsjetsjenske mennene får kvinnene inn på "Allahs vei"?
De som organiserer terrorangrepene leter i første rekke etter unge kvinner fra familier der klantilhørigheten ikke lenger fungerer som den skal eller der faren er borte. De leter etter unge søstre eller enker etter opprørere eller kvinner fra svært religiøse familier eller wahhabit-familier. Kvinner som nettopp har overlevd en tragedie i familien. Som tar dødsfallene i familien spesielt tungt, og der fortvilelsen og depresjonen har nådd et kritisk punkt. Først og fremst kvinner som ikke har noen som beskytter dem.