2014
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Asbjørn Hansen er Norges mest erfarne drapsetterforsker. Gjennom 18 år i Kripos var han med på å oppklare mellom 30 og 40 drap, og ledet etterforskningen av høyprofilerte saker som Orderud og Baneheia. Bare én sak har han aldri klart å løse: drapet på 21 år gamle Trude Espås i Geiranger i august 1996. I Menneskejeger tar han oss med bak kulissene i noen av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker. Han deler sine inntrykk fra et liv der brå og voldsom død hører til dagens orden, og viser frem en virkelighet som får krimromanenes fantasier til å blekne.
Forlag Kurér forl.
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788293110095
EAN 9788293110095
Omtalt sted Norge
Omtalt person Asbjørn Hansen
Språk Bokmål
Sider 204
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Menneskejegeren
Veldig alvorlig interessant om ekte kriminalsaker og saksgangen i hvordan drapsgåtene ble løst av Kripos.
De fleste sakene han skriver om er godt kjent fra mediene fra før for de aller fleste av oss som har levd en stund.
Asbjørn Hansen forteller med engasjement, forståelse og empati. Han viser også til hvordan han intuitivt får en følelse av om folk snakker sant eller ikke i avhør, og om både lettelsen og fortvilelsen som kommer, både for forbryteren, drapsetterforskeren, - og ikke minst alle andre involverte av familiemedlemmer på begge sider, - og særlig de menneskene som har opplevd å miste noen av sine kjære, når endelig den mistenkte innrømmer sin skyld og avslører sin kriminelle handling.
Den drapsgåten han ikke fikk et endelig svar på, plager ham fortsatt, etter at han ble pensjonert.
Jeg skulle gjerne ha sett at han skrev ei bok til, om flere av de sakene han har jobbet med som drapsetterforsker i Kripos.
Endelig en bok som på en saklig, men likevel fengende måte, beskriver hvordan Kripos arbeider med drap og andre forbrytelser. Greide ikke å legge den fra meg.
Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
(...)
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia - saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.
Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.
Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.
Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.
Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange tider borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime - sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.
Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.
Hele anmeldelsen her
Nøkternt og godt fortalt om livet som Kriposetterforsker og arbeidet med noen av de alvorligste drapssakene (inkludert id-arbeidet etter tsunamien i Thailand) i Norge de siste 20 årene. Hansen klare å formidle en, for de fleste, fjern og dystert verden. Gjennom tydelig billedbruk og skildringer av sine inntrykk fra jobben som drapsetterforsker gjør han denne verden mer tilgjengelig enn det de aller fleste kriminalromaner makter.
Denne boken likte jeg meget godt. Fint med flere sånne bøker der man får litt innsikt i politiets fremgangsmåter. Terningkast 6.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er en kjent sak at leger og helsepersonell ofte dyrker en særegen, svart form for humor. Noe liknende kan nok sies om politifolk. Folk som daglig blir eksponert for ubehagelige, til dels opprørende inntrykk, får behov for å avreagere. Galgenhumoren er en måte å bearbeide opplevelsene på.
Det plager meg at det et sted går en gjerningsmann løs som ikke er blitt stilt til ansvar for det han gjorde. Jeg tror ikke det er bra for et samfunn at slike handlinger får gå ustraffet hen. Det er rett og slett ikke riktig. Det strider mot alt jeg tror på, og har trodd på gjennom hele mitt liv.
Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.
En anselig del av livet mitt som politimann har gått med til å lese, få referert og lytte til løgner. Det er noe som hører faget til. Ifølge loven har en siktet full anledning til å forklare seg uriktig. Likevel har jeg ikke kunnet unngå å bli slått av hvor lite troverdig den gjennomsnittlige drapsmannen forklarer seg. Ofte, langt oftere enn man kanskje skulle tro, kan det synes som om den avhørte lar alle hensyn til sannsynlighet fare. Noen løgnhistorier er så hjelpeløse at man nesten får vondt av den som forteller. Som avhører kan man iblant få lyst til å smelle neven i bordet og rope: "For svingende, menneske! Er dette virkelig det beste du kan koke sammen?"
Å jobbe som narko-etterforsker kan være frustrerende. For hver langer man får tatt, har man følelsen av at det dukker opp to nye. Det blir en daglig kamp mot vindmøller.
Om alle drapssaker i Norge hadde vært omgitt av et så massivt mediekjør som Orderud-saken, ville jeg ha omskolert meg til snekker.
I drapssaker er de skrøpelige løgnene en fast gjenganger. Man kan riste på hodet av dem eller rive seg i håret i frustrasjon. Men fremfor alt er disse løgnene en påminnelse om hvor fortvilet situasjonen er for den avhørte. Når en drapssak er kommet så langt som til at det blir tatt ut siktelse, er det et desperat menneske vi sitter overfor i avhørsrommet. Og desperate mennesker er nesten alltid slette løgnere.
Jeg skjønte snart hvorfor ingen på E-avdelingen hadde potteplanter. Ofte kunne det gå måneder mellom hver gang etterforskerne var innom kontorene sine. Selv kaktuser ville ikke hatt en sjanse.