Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.

Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.

Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

For den som aldri har lidd, tilbyr kjærligheten en vakker inføring i smerte.

Kjærligheten kommer til oss uten noe forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av ekte kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

-Vet de hva som er det fine ved kunste hjerter?, spurte biliotekaren. Jeg ristet på hodet. -At de egentlig bare kan knuses èn gang. Alt annet er skrubbsår.

Hun som var det vakreste livet hadde å by på, og som du ved et lykketreff var blitt utpekt til å eie, og ved et ondskapsfullt bedrag lokket til å miste.

Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?

Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.

Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.