Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.

Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.

Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.

Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.

Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.

En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.

Og ganske langsomt og pinefullt begynte Werner å gråte. Det gjorde ubeskrivelig ondt i øynene. Det ville være fryktelig om ikke Jochum kunne tenke lenger. For selv om han hadde vært et rotehode, og ofte helt ulogisk, så hadde han vært glad i selve tenkningen. Og det var jo det det kom an på. Han følte det som en ubeskrivelig skam, som en kosmisk umoral, hvis ikke Jochum kunne tenke lenger.

Av hensyn til sine venner, skal man ikke dø om våren.

I de siste dagene hadde femteklassingene tatt seg av ham som aldri før. Hele skolen visste om tissingen hans, og frøken hadde igjen begynt å høre ham på den gamle måten. Alle hadde hørt at han skulle på Iddioten. Og Jonas var ikke dummere enn at han visste at alle ulykkene var kommet over ham, fordi han ikke kunne lese i bok. På trikker og busser og skilt kunne han lese litt, men ikke i bok. Derfor tenkte han at han kunne gjøre noe godt igjen ved å straffe seg selv. Og straffet han seg selv kraftig nok, så ville kanskje noen av de andre plagene gi seg. Derfor hadde han tatt en av morens stoppenåler og stukket seg i benet med den til straff.

Er det egentlig så meget mere forkastelig en sjelden gang imellom å fortære en misjonær, en svigermor eller sin kone, enn å utrydde hverandre systematisk ved hjelp av mitraljøser og moderne automatiske ildvåpen? Enhver fugl synger med sitt nebb.

Bare meget sterke mennesker kan leve uten engstelse for å tape sin selvstendighet. Allikevel er dette forutsetningen for å elske: Ikke å ville ha makt, - ikke å ville eie noen.

Tror De virkelig De kan hjelpe et menneske uten å ta konsekvensene? Hjelpsomhet forplikter, styrmann. Filantropi er en kostbar fornøyelse.

I alle fall var det en overlegen ro og stoisisme over ham, og belgierens truende ballett med haikniven lot han til å ha glemt fullstendig eller muligens å ha akseptert som et igrunnen fredelig utslag av europeiske omgangsformer. Og for enhver som kjenner litt til britisk fremferd i Kina, er dette egentlig ikke til å undres over.

Men også veien dit er en vei i frihet, i valg, å velge noe, betyr å gi avkall på noe annet, valg betyr ensomhet, - og frihet betyr også frihet til det onde. Menneskehetens befrielse må være menneskehetens eget verk. Veien til målet - til å bebo jorden i broderlighet og rettferdighet - må vi selv gå; gudene kan ikke gå den for oss, da var det ikke en vei i frihet. Og veien vil gå langs avgrunner og i dypene, gjennom ørkener og over slagmarker, gjennom ruiner og fangeleire, med millioner på flukt og i hunger og i hjemløshet, veien vil føre til det Ondes villfarelser, og villfarelsens ondskap, - og denne vei fører oss til møtet med oss selv.

Men jeg er ikke alltid i denne tilstanden av unormal våkenhet og ro og tankeklarhet. Det finnes tider da hjernen lukker seg, da hjerneskallen danner et solid, totalt stengsel, så vanntett at ikke engang ånder eller tanker slipper igjennom panseret. Det er tider av fortapthet, meningsløshet, forvirring, mørke. For meg, som er vant til sammenheng mellom alle ting, til at alt, alt har en klar og gyllen mening, er disse tidene av fortapelse og meningsløshet meget tunge å bære; - de fyller meg med hele fortvilelsens håpløshet og håpløshetens fortvilelse.

Hvem mønstret oss på henne? Hva er hennes destinasjon? Hvem leser kompass og logg, hvem leser solhøyden og med hvilken sekstant? Hvem har stukket ut kursen? Hvem har bestemt posisjonene? Hvem bruker passeren og linealen? Og til slutt, hovedsaken: Hvem fører journal for den store reisen? Hvor mønstret vi på? Hvor seiler vi hen?

Jeg vil bare tilføye at ingen når bunnen av menneskehjertets dyp ved hjelp av søkke og loddeline.