Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2005
Format Heftet
ISBN13 9788202245825
EAN 9788202245825
Serie Cappelens utvalgte billigbøker
Språk Bokmål
Sider 161
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketÅ gå langs bredden av et vann
og brått se vannets våte ansikt glitre
for første gang i speilet, nyfødt, åpent
med himmelen i huden og det mørke dypet
som et slep av utslått hår.
Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig
og sakte tyde med den blindes kloke fingre
de knudrete hieroglyfene, lese
stammen for første gang og føle
stor ømhet for et helt tilfeldig tre.
Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk
etter en lang, kald vinter.
Høre vinduer bli åpnet, rom luftet
og liv på liv trukket opp, så latteren
står rett i taket.
Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.
Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.
Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.
Jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Det er hull i lommene mine, og patentløsningene
er forsvunnet. Jeg er
en vekst på jorda, neppe viktigere
enn et tre f.eks. Treet
er det minst hovmodige jeg vet. Det
lukker løvet opp for full gjennomtrekk
og lar livet suse i seg. Min forstand
står med begge føttene plantet i lufta
og kan godt si at sånn er det og ikke sånn.
Men hva så?
Jeg tror ikke på det eneste riktige svaret. Verden
overkjører meg som alle andre uten å bremse,
hoppe av og hjelpe meg opp etterpå. Heller ikke
bommer livet på meg. Det treffer alltid blinken
og får skyttermerket i gull med lenke og vel så det.
Treffene svir, jeg er gjennomhullet på kryss og tvers.
Men andre har det verre. Jeg oppfanger
radiostøy fra galakser i mennesker jeg aldri har sett
og aldri får se. Lidelsens stumme språk
forstår jeg, men også latterens store bokstaver.
Innvollene mine har ører som en elefant. Fjernskriveren
i hjertet tikker ned meldinger utenfra. Jeg mottar
informasjoner fra alle hold
og har noen meninger jeg står fast ved.
Jeg vet ikke om jeg tør dø for dem,
men er ikke feigere enn folk flest, håper jeg.
Ikke flinkere heller. Så
spør du meg om veien, siterer jeg at
dette er min vei, hvor der din? Veien nemlig
fins ikke.
Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
broer mellom oss: Tale- og tiebroer,
hatbroer, vennskapsbroer.
Broer som barberblad satt på kant
og broer av åpne allmenninger og brede penselstrøk.
Et nett av broer blyge
forelskelsesbroer, utslitte
kjedsomhetsbroer,
gledesbroer, sorgbroer, dødsbroer.
Likevel
står vi på hver vår side
når teppet faller.
God tur, skolepike,
Med den røde ranselen som en soloppgang på ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, denne hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.
Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kastet ut
er spilt korn, men jeg vet:
Alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.
Så god tur med deg, skolepike.
fordobles den av visdom. Stjernen
du tror du ser, er en dobbelstjerne.
Tenkning kommer etter et visst tidspunkt
tilbake til utgangspunktet.
Det vil si at i samme øyeblikk
man nærmer seg den virkelige løsning av et problem,
opphører problemet
å eksistere som problem.
Prosessen
er smerte.
vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.
Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.
Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.
Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav.
Du som skremmer idyllene langt inn
i lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds,
og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.
Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten.
Hvis jorden har sjel
svømmer den i deg.
Nøkkelen til et langt liv er tilpasning.
Den ligger under dørmatten i alle hjerter
som har luftet ut brysomme drømmer.
Blodet har innrettet seg der
i en gjennomsiktig kulp
ut forurensning av et støvkorn tvil.
Utenfor faller drømmene: hjemløse stjerneskudd,
små lys som slukkes idet de når oss.
En sjelden gang festes gjenskinnet
til spindelvevet i et menneskesinn.
En stein kastes i stille vann
og ringene opphører
aldri -
Å bli jagd av sin egen tristhets
utrøttelige blodhunder.
Jagd forbi trær
som bare står.
Jagd forbi hus som holder ettermiddag
med varm kaffe på kjøkkenet.
Jagd forbi servicemenn på bensinstasjonene
som sikkert prater bil med bileiere,
Og jagd forbi en gammel boms på hjørnet
som nok forlengst har gitt blaffen
og latt seg innhente av bikkjene.
Å bli jagd slik
midt i et liv som skriker om hjelp.
Så privat, nedverdigende
og vondt.