Dette er den første boka jeg har lest av Esther Freud som er barnebarnet til Siegmund Freud og datteren til kunstneren Lucian Freud. Handlingen er lagt til starten av 1900-tallet og hovedpersonen er 13 år gamle Thomas som bor på en pub som faren driver sammen med foreldrene og søsteren. En dag kommer kunstneren og arkitekten Charles Rennie Mackintosh
til landsbyen der han bor, og Thomas som allerede er veldig interessert i å tegne og male blir straks veldig interessert i ham.

Mackintosh oppfører seg til dels ganske mistenkelig, blant annet går han gjerne turer sent på kvelden. Thomas spionerer på ham og damper etter hvert også opp brevene hans for å lære mer om ham. Ellers er boka mest om hverdagslige hendelser. Skolehverdagen, deltidsjobben han har, søsteren som er forelsket i en sjømann, faren som drikker, jenta han er forelsket i.

Jeg er glad i bøker sett fra et barns perspektiv, men i dette tilfelle synes jeg Thomas oppførte seg noe barnslig til å skulle være 13-14 år. Boken inneholder også en god del beskrivelser og besjeling av naturen. Det er mye mulig at folk som liker et mer poetisk språk og er mer glad i naturen enn meg vil like den.

"I hurry along a sheep path, the marsh whispering white on either side, the sky a black dome above. The later it gets the brighter it becomes, the moon a night away from fullness, the stars so sharp they burn." (s. 210).

Det skjer ikke så mye i denne boka, og jeg kan godt like slike bøker, men når sidene brukes på detaljerte beskrivelser av været, blomster, landskap etc. og ikke til tanker, begynner jeg å kjede meg. Dessuten presser forfatteren inn masse i siste kapitel i stedet for å spre hendelsene utover, noe som gjør at en ikke får se personenes reaksjoner på disse hendelsene. Skuffet.

Romaner å lese ved 100 års markeringen

For alle som liker historiske romaner

Forsider jeg elsker