«Min fars dagbok er Taniguchis mest personlige tegneserieroman, med handling lagt til kystbyen Tottori, der han vokste opp, sørvest i Japan. Han var fire år gammel da den voldsomme brannen i 1952, som skildres i tredje kapittel, gjorde over 20 000 innbyggere husløse. Boken er ikke selvbiografisk, men bygger på Taniguchis familieforhold. I likhet med hovedpersonen Yoichi forlot han hjembyen for å gjøre karriere, og hadde ikke vært der på femten år da han etter påtrykk fra en venn dro for å besøke foreldrene sine. Gjensynet hentet frem opplevelser han hadde glemt, og endret bildet han hadde av foreldrene og barndommen. Denne erkjennelsen av at fortiden ikke er en fast substans, men subjektiv og foranderlig, er grunnideen bak Min fars dagbok. Mellom de nennsomme bilderutene kommer Taniguchi med en oppfordring: Gjør deg kjent med dine foreldre og prøv å forstå din egen familie.»

Sitatet over er fra etterordet i tegneserieromanen Min fars dagbok av Jiro Taniguchi som også har illustrert boken. Det var ikke tilfeldig at jeg tok med meg boken sist gang jeg var innom biblioteket – jeg er fascinert av Japan.

Planen var at jeg skulle delta på en reise til Japan sommeren 2016. For å gjøre en lang historie kort – reisen ble det ingenting av. Heller ikke i 2017. Det betyr ikke at planen er skrinlagt – tvert imot.

Det er lett å tenke at Norge og Japan er veldig forskjellig. Historie og kultur har mange ulikheter. Men etter å ha lest boken till Jiro Taniguchi, og bøker av andre japanske forfattere, er det flere likheter enn ulikheter.

Jeg ble rørt av historien i romanen. Det er det universelle. Vi vokser opp med forventninger til foreldrene våre. Når de skuffer oss er det ikke enkelt å tilgi. Foreldre har naturlig nok forventninger til barna. Men for de fleste foreldre vil kjærligheten til barna alltid være der, og derfor evnen og viljen til å tilgi. En må ha levd en stund for å forstå dette som romanen forteller om på en stillferdig og verdig måte. Den ble utgitt i 1994 og på norsk i 2014.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Veldig fine tegninger som bidrar sterkt til at historien får skynde seg sakte framover. Finfin historie om det å ta andres perspektiv for å se hele mennesket, særlig når det er de som står deg nærmest. En noe overtydelig sentimentalitet og moral trekker bittelitt ned, men ikke mer enn at dette er en historie jeg anbefaler som svært lesverdig.

Jeg leste 248 bøker i 2015.

Her er mine 48 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.