For egen del er det å innrømme at selv om jeg har likt mye av musikken til Bruce Springsteen, har jeg aldri vært noen super-fan. Ikke har jeg anlegg for å bli det, verken overfor musikere eller andre kjendiser. Etter å ha lest biografien er jeg blitt betatt av Bruce Springsteen og musikken hans. Muligens fordi jeg samtidig har lyttet til musikken hans og sett videoer der han fremfører låter. Bruce Springsteen har en fantastisk utstråling på scenen, og det er forståelig hvordan han er blitt en slik stjerne. Men artisten har også sine mørke sider, og det er noe av det en kan lese om i biografien.

Tro om Franz Kafka ble betatt av menneskene han leste om. Han leste mange flere biografier enn meg og var et hakk mer følelsestyrt enn denne leser. Men ikke hadde de noen konge av rock,n‘roll da Kafka levde. Hva den mannen gikk glipp av.

Biografien Bruce av Peter James Carlin ble utgitt i 2012 og for første gang i Norge i 2013. Jeg har kjøpt og lest biografien inspirert av Ingalill som har bloggen Moshonista. Hun var ikke like heldig med sitt valg av bok som jeg var. Det kan du lese her: Drunk and happy.

Utdrag fra det Gyldendal skriver:

«Denne kritikerroste biografien er den første på 25 år som er skrevet med Springsteens egen medvirkning. Forfatteren har hatt fri tilgang til hovedpersonen, familie og bandmedlemmer og skildrer en tøff arbeiderklasseoppvekst, et kronglete kjærlighetsliv og en mann besatt av å lykkes.
Med tekster som snakker til hjertet og musikk som snakker til kroppen, har Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden 1970-tallet. Han er bunnløst ærlig i sangene sine, men hemmelighetsfull når det gjelder sitt eget liv. Carlin tegner et portrett av en mann som både kjemper med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. «

Jeg fikk biografien i posten for over en uke siden. Men da var jeg godt i gang med å lese Kaci – min mamma som jeg måtte lese ferdig. Det er noen likheter mellom Bruce Springsteen og Kaci Kullmann Five. Bruce ble født i 1949 og Kaci i 1951. Begge var fan av Elvis og Beatles. Begge var ungdommer da 1968-generasjonen herjet. Men det meste er ulikt. Der Kaci tok avstand fra det 1968’erne stod for, var Bruce mer delaktig i opprøret:

«Det komiske her var selvsagt at Bruces ville sveis og klær ikke sa noe som helst om hvilke dårlige vaner han hadde. Han var nedknuget av besteforeldrenes merkelige liv og hatet farens røyking og drikking, så Bruce var for glad i følelsen av kontroll til at han ville risikere å destabilisere seg selv med dop, alkohol og psykososialt anarki. Så mens foreldregenerasjonen syntes han så ut som en friker på grunn av håret, gjorde Bruces sta og edruelige vaner at han skilte seg ut fra de sløve hippiene han hang sammen med. Og mens tenåringen Bruce klarte å mønstre energi nok til å bry seg litt om politikk og de antiautoritære strømningene i tiden, var ikke interessen hans spesielt filosofisk eller intellektuelt basert. «Det var veldig virkelig», sier Bruce. «Generasjonsmessig var alt politisert. Jeg kjente ingen som ikke iallfall lot som om de var interessert. Hvis du ikke var det, måtte du finne en eller annen måte å posere på.» Og i Freehold var en utradisjonell sveis og blomstrete skjorte utenpå buksa nok til at du ble en skyteskive.»

Bruce Springsteen vokste opp i Freehold i New Jersey. Faren Doug hadde hatt en tøff oppvekst. Søsteren Virginia på fem år ble påkjørt og drept av en lastebil, og foreldrene til Doug, Fred og Alice, kom seg aldri over tapet av datteren. Doug gikk rett og slett for «lut og kaldt vann» - særlig de første årene av livet. Foreldrene til Doug så ikke utdannelse som noe viktig:

«Fred og Alice var helt klare på at det ikke var noen vits i å satse på noen form for utdannelse, ikke noen vits i å strebe etter en fin jobb. De var fullstendig uinteressert i prestasjoner, for ikke å snakke om bøker, kultur og alt annet som ikke skjedde akkurat her og nå. Så hvis Doug hadde lyst til å bli boende i huset deres og sløve vekk livet sitt, passet det dem perfekt. Han var, tross alt, barn av sine foreldre.»

Inn i denne atmosfæren av likegyldighet flyttet Bruce som ble født i 1949 sammen med foreldrene Dough og Adele, og søsteren Ginny (Virginia). Bruce ble behandlet som en solkonge av bestemoren. Ginny interesserte hun seg ikke for:

«Det var en rolle jeg var forventet å spille», sier Bruce. «Jeg skulle erstatte barnet de mistet. Det gjorde at det ble en komplisert følelsesgreie, og følelsene kom ikke rett fra hjertet mitt. Vi (Ginny og Bruce) var symbolske figurer, og det kan være en stor byrde for et barn. Og det ble vanskelig for alle sammen.» Bruce ble så oppslukt av besteforeldrenes intense oppmerksomhet at han etter hvert trodde at det var dem, og ikke de egentlige foreldrene hans, som var mor og far. «Det var følelsesmessig veldig incestuøst, og mange ulike foreldreroller skled over og inn i hverandre. Hvem som bestemte, og de ulike ansvarsområdene man hadde, var veldig forvirrende for et lite barn. Jeg visste aldri hvem jeg skulle være lojal mot. Og da var det allerede gått altfor langt. Det var for sent å snu.»

Det var Adele som sørget for at Bruce begynte på skole. Doug uttrykte ingen meninger om det, men besteforeldrene erklærte at de ikke så noen hensikt i å ta utdannelse all den tid han ikke ville ha bruk for den. Adele følte seg helt satt på sidelinjen i sønnens liv:

«...og hun var mer enn lei av å spille den pliktoppfyllende kona i et så kaotisk miljø. Adele tok en avgjørelse. «Jeg sa til mannen min: 'Vi må komme oss ut herfra'», sier hun. Hvis Doug var uenig, vant han ikke diskusjonen. Da de fikk nyss om at noen slektninger skulle flytte ut av tomannsboligen sin i Institute Street 39, bare tre og et halvt kvartal øst for huset til Fred og Alice, tok de over leiekontrakten og flyttet inn noen dager senere.
I dag sier Bruce at det var den eneste måten moren kunne gi familien sin et tilnærmet normalt liv på.»

Men den gang opplevde han den brå forandringen som grusom. Selv om Bruce gjorde hva han kunne for å tilpasse seg på den kristne skolen, slet han med å sosiale relasjoner. Han var en einstøing, alltid alene, tankene hans var helt annet sted og han hadde et veldig levende indre liv. På grunn av sin sta væremåte ble han ydmyket av de strenge nonnene ved skolen og klassekameratene moret seg over han. Det var ofte Adele hentet han på rektors kontor ved slutten av skoledagen. Senere har Adele angret på at hun plasserte han på den katolske skolen; hun burde forstått at Bruce var annerledes.

Bruce sier at Elvis var en pioner for en ny type mann, og at alle endret oppfatning om alt etter det: raser, sex, kjønnsroller, hvordan man kunne se ut, hva man hadde på seg. Plutselig var det kult å være annerledes. Også Beatles satte spor.

Bruce kjøpte en gitar. Faren hatet gitarspillingen. Men ikke moren. Første juledag 1964 lå den en elektrisk Kent- gitar under juletreet som hun hadde kjøpt for penger hun hadde lånt. Når han ikke var på skolen eller hørte på musikk spilte han gitar, opptil ti timer pr dag. Det første bandet han ble tatt opp i fikk han sparken fra. Han lærte seg flere sanger og ble tatt opp i bandet Castilles som han var med i frem til 1968.

"Da Bruce en kveld traff en radmager, rappkjefta gitarist fra Shadows på Hullaballo Club i Middeltown i New Jersey, trengte de ikke snakke lenge sammen før han skjønte at han hadde truffet en rock,n roll-sjelefrende."

Dette var i 1966 og gitaristen var Steve Van Zandt. Som har fulgt han opp gjennom karrieren. Som mange andre musikere har gjort.

Bruce beskrives som en intelligent, men akademisk uinteressert elev. Men han uttrykte til venner at han var fast bestemt på å studere. Bruce som likte å skrive fortalte kameratene i det nye bandet Earth at han hadde lyst til å gå på journalisthøyskolen. Colleget der han gikk var redd for hva andre colleger og universiteter var blitt rammet av: opprør, protester og opptøyer. De var derfor ute etter elever som skilte seg ut og holdt øye med dem. En av dem var Bruce. Ikke minst pga det lange håret. Enten imponerte han sine medelever eller så skremte han dem, ingen turte kødde med Bruce. En i bandet forteller at Bruce var veldig hyggelig, morsom, intelligent og med enorme musikkunnskaper, og at han var fryktløs på scenen.

«Han virket utsultet, og med de slitte klærne, det lange krøllete håret og den loslitte gitarkassa, så han enda mer sjuskete ut enn resten av det sjuskete klientellet på Upstage»

Det er beskrivelsen av Bruce når han første gang kommer for å spille på nattjamming på Asbury-Park-klubben i 1969. I dag sier han at planen var å gi dem bakoversveis. Det gjorde han, og dette ga grunnlaget for at bandet Child, som etterpå endret navn til Steel Mills ble startet. Bandet ble en suksess. Bruce drakk Pepsi når andre drakk øl. Han knarket ikke. Han var 22 år før han smakte alkohol. Damene falt for den lokale stjernen, til og med den skamroste musikeren Janes Joplin. På denne tiden hadde foreldrene til Bruce flyttet fra Freehold til California sammen med lillesøsteren Pamela som han savnet. Samtidig som han kjente en lettelse over å ha ristet av seg foreldrene. Det ga han muligheten til å finne sin egen vei. Våren før de reiste var faren mye dårlig, og det skjedde mye rart, forteller Ginny, og antyder at faren var bipolar.

Stuart Mills med Bruce som frontfigur, hadde suksess. Etterhvert kom med Van Zandt med i bandet og erstattet en av musikerne som ble for opptatt med å ruse seg. Men en konsert som ble stoppet av Middeltown-politet ble begynnelsen på slutten for bandet:

«For Bruce, som fylte 21 år bare noen dager etterpå, fikk konserten store konsekvenser. Han hadde tilbrakt brorparten av kvelden med å bli hyllet av nok et stort og entusiastisk publikum. Men den stygge avslutningen på konserten, og Middletown-politiets ivrige brutalitet, gjorde dypt inntrykk. «Disse politiske greiene med Steel Mill», sa han til Tom Cohen noen dager senere, og tenkte på alle låtene han hadde skrevet om å stanse krigen, unnslippe myndighetene og forandre verden. «Vi snakker alltid om revolusjonen, men ingen bryr seg egentlig. Ingen gjør noe. De vil bare snakke om det.» Den neste revolusjonssangen Springsteen skrev, antagelig med hjelp fra Robin Thompson het «Change It. Denne gangen ble ropet om sosial revolusjon levert dynket i sarkasme.»

Bruce gikk i tenkeboksen. I 1971 var Stuart Mills historie. I 1972 var samarbeidet med Mike Appel som manager et faktum; han hadde funnet en som var like vill i blikket og elsket musikk som han selv, det var ikke bare forretninger. For Bruce som var desperat etter å lykkes som musiker, men ikke opptatt av å bli rik og berømt, viktig.

«Det virker ikke som om de folka der har noen venner», sa han da han så på bilder av store rockestjerner som gikk ned en flytrapp, snakket med pressen eller dukket inn i limousiner og forsvant i en sky av glinsende krom, glitter og sigarettrøyk. «Ikke la meg bli som de gutta der. Og hvis jeg noen gang blir som dem – og glemmer hvem de egentlige vennene mine er - må du gå rett opp på scenen og gi meg en på trynet.»... Det som slo Grant, foruten at vennen hans var så opptatt av å være ydmyk, var hvor skråsikker Bruce var på hvor han var på vei. «Han visste allerede den gang at han ville bli en av de gutta. Han siktet så høyt. Og det viste seg jo at det ikke var så dumt.»

I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger, «poetiske og underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»

«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og folk lot seg facinere av det»

Biografiens hovedvekt er på det musikalske. Kronologisk tar den for seg den musikalske utviklingen. Musikalske prøvelser. Forholdet til det nye bandet E. Street Band. Turnélivet. Av og til for detaljert for denne leser jf at jeg vet jeg aldri vil huske slike detaljer. Mest av alt viser biografien hvor viktig det er for han å yte maksimalt overfor fansen.

«Der og da, der han sto badet i kraftig scenelys og lyden av nok en vellykket opptreden, hørtes det ut som et løfte. Så slo de av scenelysene, publikum stormet mot utgangene, og crewet begynte å pakke ned lysriggen, trommene, forsterkerne og keyboardene, og bar alt sammen inn i trailerne. Så var det å gå om bord i bussen og kjøre ut på motorveien som skulle føre dem til den neste hallen i den neste byen der den neste gjengen med fans og potensielle tilhengere sto og ventet på at han skulle gjøre nøyaktig det samme en gang til.»

En av hans tidligere kjærester sier at Bruce elsket hotellivet og det å være på reisefot. Samtidig medført også det prøvelser. Bandmedlemmer som brukte dop ville ikke at han skulles se at de brukte det, og mistenke at dette påvirket prestasjonene på scenen. Når han oppdaget at noen dopet seg ble han rasende, og truet med å gi dem sparken.

Etter suksessen med Born to Run kom rettsaken mot Appel og avtalen i 1977 som følge av rettsaken. Han sier at han ikke ville ødelegge Appel. Han ville bort fra han, men Appel var der da han trengte han og fortjente pengene han fikk.

«Når du er i slutten av tjueårene er du gammel nok til l å innse at «livet ikke lenger er helt åpent. Voksenlivet innebærer mange kompromisser. Og sånn må det være. Det er mye du ikke vil inngå kompromisser om og mange ting du tviholder på.» Og ingen av disse tingene burde vært relevante for en rockestjerne som hadde solgt over en million plater. «Vi hadde gitt ut en plate som solgte i bøtter i spann», fortalte Bruce til Zimny. «Men jeg dro hjem til Asbury med flere millioner i gjeld.«

Eksistensielle utfordringer; tiden rundt 1978 – uttalelse fra en av Bruces tidligere kjærester:

«Jeg tror Bruce var redd for å være lykkelig fordi det ville ødelegge kreativiteten hans;» sier Hyser. «På den tiden iallfall, kom kreativiteten fra sinne, ikke lykke. Jeg tror han var ekstremt analytisk, men han var samtidig redd for smerte. Og den gangen hadde han aldri gått i terapi.»

Etter suksessen med The River og før utgivelsen av det mørke albumet Nebraska:

«Det var så avgjort et farvel med en epoke i livet mitt, den første perioden med reising, turnering og de første platene», sier Bruce. «Det var mer innadvendt kontemplasjon. Jeg var tretti eller trettien, og noe dro meg i retning av min egen barndom. Det førte meg inn i Nebraska, så det var ganske opplagt hvor jeg hentet inspirasjon til tekstene. Men jeg aner ikke hvor den musikken kom fra.»

Han satte seg inn i bilen og oppsøkte gatene i Freehold, den nå ubebygde tomten der huset til besteforeldrene hadde stått:

«...gikk tankene hans tilbake til den kronisk iskalde stua i barndomshjemmet. «Jeg prøvde å fange hvordan stemningen i det huset var da jeg var liten gutt», sier han. «Øde, fortapt...bare denne ekstreme indre uroen.»

Etter utgivelsen av Nebraska fikk han en psykisk knekk som gjorde til at han gikk i terapi.

Bruce hadde et sterkt behov for å samle musikken og imaget sitt i et sterkt og utvetydig uttrykk:

«Jeg hadde en ide, og det var en ide jeg hadde jobbet med på flere plater», sier han. «Den var der på Nebraska, tvers gjennom The River, hele Darkness on the Edge of Town, og egentlig også på Born to Run. Jeg en merkelig blanding av Elvis og Woody Guthrie, og jeg strebet etter den rosa Cadillacen på min egen måte, men jeg var fascinert av mennesker som hadde blitt talsmenn for sin egen generasjon. Elvis, Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Bob Dylan, selvsagt. Jeg vet ikke om jeg følte at jeg hadde det inne, eller om jeg bare tvang meg selv i den retningen, men jeg tenkte iallfall mye på det. Antakelig fordi det først og fremst dreide seg om identitet.» Bruces selvransakelse blandet seg fint med hans sosiale, politiske og kommersielle ambisjoner. «Du kan ikke finne ut hvem du er hvis du ikke skjønner hvor du kommer fra og hvilke krefter som påvirket livet ditt da du var liten, som tenåring og som ung mann. Hva er rollen din? Hvordan gir du deg selv makt og kraft?»
Bruce fant ut hvordan han skulle skaffe seg makt og kraft den første gangen han gikk ut på en scene med en gitar i hånden. Han hadde jobbet seg opp fra sosial usynlighet i barndommen i Freehold, via lokal og regional popularitet til å bli stor rockestjerne. Born to Run og The River gjorde ham til et kulturelt ikon, og med et nytt album han allerede var helt sikker på at ville gjøre ham enda mer berømt, været han en mulighet til å påvirke samfunnet som gikk langt utover plasseringer på Billboard-lista, artikler i Rolling Stone og konsertarenaene. Han kunne være Amerikas ukjente ansikt: De som gikk i krigen, ofret sin fysiske og psykiske helse og ble oversett når de kom hjem, arbeiderne som brukte livet sitt på å utføre de helt nødvendige jobbene alle de andre bare tok for gitt.»

Biografien om Bruce Springsteen har gitt grunnlag for et langt innlegg, men inneholder mye mer enn smakebitene jeg har gitt. Jeg avslutter med noen ord om låten Philadelphia som han skrev i forbindelse med filmen Streets of Philadelphia

«Da Bruce sa ja til å skrive en sang til Jonathan Demmes film om en AIDS-syk, homofil mann som støtte på institusjonaliserte fordommer, trengte Bruce bareå tenke tilbake på sin egen barndom. Alt han trengte å vite, eksisterte allerede i hans egne minner. De andre barna som lo av klærne hans. Avstanden mellom leken i skolegården og den ensomme plassen hans borte ved gjerdet. Han visste alt om forakten, og den bitre smaken forlot aldri tungen hans. «Det er alt ber om: å bli godtatt og ikke bli skjøvet bort», sa han til homsebladet Advocate i 1996.»

Tom Hank vant Oscar for Beste skuespiller og Bruce Springsteen fikk Oscar for Beste sang:

«Mannen som hadde vært gæren etter film siden han var liten, tok imot i statuetten med en kort tale, takket filmfolkene for at de hadde invitert ham til «deres fest», og så tok han statuetten med seg hjem til foreldrene. Da han plasserte Oscar-statuetten på kjøkkenbordet foran Doug Springsteen, gråt faren av stolthet. Så gjentok han setningen han hadde ytret den gangen sønnen ringte for å si at han hadde skrevet kontrakt med Columbia Records: «Jeg skal aldri mer fortelle folk hva de skal gjøre».

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min Tones bokmerke