Vi kan si at strategi er evnen til å forstå hva man må gjøre, mens taktikk er å utføre dette bra. Valgstrategien til et politisk parti vil dreie seg om hvilke saker de får på dagsordenen, hva de får TV-valgkampen til å handle om. Taktikken er hvor godt de gjør det i TV-debatter, og hvilke medieutspill man kommer med. En dyktig strateg kan avgjøre hva valgkampen handler om. En dyktig taktiker klarer å gjennomføre strategien på en god måte, og dermed oppfylle målene i strategien. Grovt forenklet: En strategi er å gjøre de rette tingene, mens taktikk er å gjøre de rette tingene på rett måte.

For de som vil påvirke politikere, er det viktig å bruke de taktiske mulighetene som åpner seg ved uventede hendelser. Et maktskifte, en stor krise eller et uventet stemningsskifte i opinionen kan plutselig gjøre det umulige mulig. Politikk er ikke bare det muliges kunst, det er også mulighetenes kunst.

Hvis du kommer til Stortinget eller ditt lokale kommunestyre med en enighet mellom tradisjonelle motstandere, er sjansen din for gjennomslag økt betydelig. Jo mer utradisjonelle alliansepartnerne er, desto bedre rustet vil du ofte være. Kloke og overraskende allianser fratar politikerne argumentet om at saken du kjemper for, bare handler om særinteresser.

Verdien av gode argumenter er lettest å se i store saker som har fått gjennomslag i politikken og opinionen, til tross for sterk motstand. Handlingsregelen for oljepengebruk var for eksempel noe de færreste mennesker ønsket seg, og de færreste partier hadde på sitt program. Til å begynne med var den uønsket og misforstått, og ble ansett som litt unødvendig. Gjennom år med saklige argumenter endret det seg, og gradvis har alle partier på Stortinget stilt seg bak handlingsregelen. Pensjonsreformen er et annet eksempel på en sak som har hatt få støttespillere til å gå i krigen for seg, men mange sterke argumenter bak seg. Til slutt førte det frem, rett og slett fordi argumentene var så sterke.

Hvis du skal nå frem til politikere, må du bruke argumenter som tar deres samfunnsengasjement på alvor. Det er derfor gode lobbyister ikke spør hva de kan gjøre for seg selv, men hva de kan gjøre for landet sitt. Det er legitimt å kjempe for egne interesser, men det blir mye lettere om det du kjemper for, også er bra for andre.

Forholdet mellom kilder og journalister har mange likhetstrekk mellom politikere og lobbyister. For å lykkes med mediene må du forstå hvordan journalister tenker, og respektere det oppdraget de er satt til å gjøre. Om du forstår hvordan journalister tenker, blir du mer nyttig for dem, og de blir mer interessert i det du har å si. For å forstå hva som preger hverdagen til en journalist, må du kjenne til nyhetskriteriene. Det journalistikkstudenter lærer, er at en god nyhet har fem kjennetegn som kan oppsummeres i huskeregelen KVISA.

Konflikt - Hvem er du uenig med, og hvorfor?
Vesentlighet Jo flere saken har konsekvenser for, desto bedre.
Identifikasjon Leseren bør tenke "det kunne vært meg" eller "dette angår også meg".
Sensasjon Saken får ofte mer oppmerksomhet hvis den forskrekker, opprører og overrasker.
Aktualitet Saken bør henvise til noe som allerede er satt på dagsordenen som man vet at folk er opptatt av.

Litt enkelt sagt er din jobb å gjøre presentasjonen av ditt budskap nyhetsvennlig, uten at du må endre budskapet. For å få til det finnes det en rekke små grep du kan ta. Skjer det en omdreining eller en liten endring som kan forstås som en nyhet? Vel, i så fall kan den gi grunnlag for en mediesak der du samtidig får presentert ditt budskap. Kan du tilby et eksklusivt intervju eller presentasjon? Det kan ofte gjøre et medium interessert i noe som ellers ikke ville fått oppmerksomhet. Kan du iscenesette budskapet ditt? Finne et eksempel, dra et sted som er viktig for det, tilby gode bilder? For små aktører som kjemper for ideelle saker, er den nære og personlige historien ofte nøkkelen til å få politikernes og medienes oppmerksomhet.

For det første: Et godt argument er logisk. Det vil si at poenget følger av premissene. "Vi må ha lavere klimagassutslipp i norsk transport, dersom vi skal nå våre klimamål. Det er fordi transport utgjør mer enn en fjerdedel av alle norske utslipp, og mesteparten av de øvrige utslippene er dekket av et felles europeisk kvotesystem." Et godt argument hviler alltid på premisser som man antar som gyldige. Her er premissene at Norge har klimamål som må nås, og at transport utgjør den delen vi kan gjøre noe med helt på egen hånd. Da blir konklusjonen at vi må redusere utslippene fra transportsektoren.

For det andre: Et godt argument bygger på tilgjengelig kunnskap og etterprøvbare fakta, ikke på anekdotiske bevis eller fakta ingen kan sjekke. For å si det på en annen måte - ikke påstå noe du ikke kan dokumentere om noen spør deg. "Folkehelseinstituttets rapport viser at daglig fysisk aktivitet er viktig for barn, og en undersøkelse viser at lærere ønsker mer av det i skolen. Vi kan derfor utvikle et faglig opplegg som gir god fysisk aktivitet, uten stor motstand i skolen"
er et godt argument fordi du helt spesifikt viser til faktagrunnlaget ditt. "Barn trenger å røre på seg, det vet alle, og de lærerne jeg snakker med, synes det burde være mer aktivitet i skolen. Derfor har vi vedtatt dette" er mindre bra, og mye lettere å angripe fordi det hviler på anekdotiske argumentasjon.

For det tredje: Argumentet ditt bør ikke ha for mange ledd, og ikke for mange forbehold. Det kan godt være litt langt, men bør bygge på en rekke poenger som er mulig å følge for mottakeren. Det kan også ha enkelte forbehold - nesten alle argumenter har det - men begrens dem, og vær tydelig på dem. "El-sykler kan bli et viktig klimatiltak som reduserer utslippene dersom det rulles ut i tilstrekkelig grad. Det forutsetter imidlertid at en del av sykkelturene erstatter bruk av bil, derfor må tiltaket kombineres med virkemidler som begrenser bilbruk og som sørger for at det er billigere, men også mer enkelt og attraktivt å sykle, fremfor å bruke bil." Her har vi nok mistet deg allerede.

For det fjerde: Bruk tid på å utvikle argumentet, prøv det ut! Test ut svakheter, og prøv med et bedre argument eller å begrense argumentets rekkevidde om du synes det ikke holder. Tenk at du skal levere noe som overlever VGs, Stortingets og Finansdepartementets kritiske blikk. Intet mindre!

Næringslivslobbyistene er Norges beste alliansebyggere. Både KonKraft og Maritimt Forum gir oss noen lærdommer om hva en bør tenke gjennom når en skal bygge allianser.

1. Felles plattform: Du og alliansepartnerne må ha noe viktig som står på spill. Saken må knyttes til et viktig samfunnsproblem som politikere kan sympatisere med.

2. Overraskende samarbeidspartnere: Å alliere seg med organisasjoner som ligner en selv, har liten verdi, målet er å finne alliansepartnere som kan åpne dører en ikke kan åpne selv. Legeforeninger kan gå sammen med pasientorganisasjoner, næringsorganisasjoner med frivillige organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner med arbeidstakerorganisasjoner.

3. Evne til kompromisser: Alliansepartnerne må vise at de er villig til å gi noe for å få til noe større. Konfliktene løser man på bakrommet.

4. Ressurser: For å lykkes bør alliansen ha et profesjonelt sekretariat, eller en betydelig mengde frivillige, som kan skaffe støtte, nå ut til mennesker, skape felles utspill og holde alliansen synlig i mediebildet.

Å kjempe for at advokater skal få bedre betalt, er ikke en enkel oppgave. Advokatens taksameter slås på idet du løfter telefonrøret, og regningen blir sjelden liten. Advokatforeningens politiske utfordring var at timesatsen de mottar for å yte fri rettshjelp, nærmest hadde stått stille over flere år. Fri rettshjelp er svært viktig for rettssikkerheten, siden det er det viktigste verktøyet for å sikre alles tilgang til advokathjelp.

Fra 2014 til 2015 økte satsen for fri rettshjelp med bare 0,5 prosent, fra 965 til 970 kroner timen. I det private markedet fakturerer advokater for rundt 1500 kroner timen, noen langt mer. Dersom timeprisen for fri rettshjelp over tid fortsatte å sakke akterut, ville det bli stadig mindre attraktivt å yte fri rettshjelp. Advokatene forsto like fullt at kampen for økt timebetaling måtte handle om andre enn dem selv. I 2015 startet de Rettshjelpaksjonen, hvor de blant annet fikk støtte av Norsk organisasjon for asylsøkere, Norske Kvinners Sanitetsforening, Landsforeningen for barnevernsbarn og Juss-Buss. Felles for disse organisasjonene er at de jobber for sårbare grupper som ofte er avhengig av fri rettshjelp for å forsvare sine interesser.

Med disse støttespillerne i ryggen gikk så advokatene til aksjon under overskriften "ingen rettsikkerhet uten rettshjelp". Saken handlet ikke lenger om advokatenes betaling, men om sårbare menneskers møte med overmakten. Aksjonen fikk bred mediedekning både på TV og i de store avisene. VG slo fast på lederplass at "dersom alle skal være like for loven, bør også de fattigste ha tilgang på god rettshjelp". Aksjonen ble kombinert med intens lobbyvirksomhet og møter med justis- og finanskomiteen på Stortinget. Ikke minst var arbeidsmåten viktig for å sikre støtte fra partier i sentrum og på venstresiden: partier som ikke så det som viktig å øke advokatfirmaenes inntekter, men som var svært opptatt av rettsikkerheten til grupper som asylsøkere og mennesker med dårlig økonomi.

I statsbudsjettet for 2016 og 2017 økte satsen for fri rettshjelp langt mer enn årene før. I 2018 stoppet økningen opp, men Advokatforeningen fikk gjennomslag for at satsene i fremtiden skal samsvare bedre med lønns- og prisutviklingen ellers i samfunnet. Advokatforeningen og samarbeidspartnerne hadde slik lyktes i å få med seg en bred allianse av partier, som lot hensynet til rettshjelp overstyre at dette dreide seg om advokater og firmaer med god inntjening og høye lønninger. Regelen om å jobbe for andre enn deg selv gjelder like mye lokalt som nasjonalt. Å tenke over hva du kan gjøre for andre grupper enn den du selv representerer, kan være nøkkelen til at du får bygget den nye hallen idrettslaget drømmer om - eller et nytt konserthus.