Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨

Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.

Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)

Dette er en tynn bok, på bare om lag 150 sider. Språket er dagligdags og lettfattelig. Og innholdet omfatter situasjoner vi alle kjenner oss mer eller mindre igjen i. Altså kan vi tro at dette er en lettlest bok. Men her tar vi feil. Mye tankestoff skjuler seg bak de enkle linjene.
Bokas hovedperson er ei ung jente (19 år), oppvokst på Østlandet, trolig i Oslo. Hun har flere søsken, alle brødre. Mens hun lå i moras mage, mistet mor tvillingen hennes. Senere har hun tenkt mye på dette fosteret, særlig på hvilket kjønn det ville hatt. Den siste tida i hjembyen har hun bodd sammen med en kjæreste. Men nå forlater hun også ham. Hun reiser over fjellet til Bergen, og bestemmer at oppholdet her skal innebære en forandring. Meningen er at hun skal studere, med også jobbe. Imidlertid oppsøker hun aldri fakultetet og noen jobb får hun seg heller ikke. Hun tilbringer alle dager på hybelen, i senga, stirrende på klokka, samtidig som hun tenker tilbake på sen delen av livet som hun allerede har levd. Hun går ikke lenger ut og slutter å svare i telefonen.
En venninne har hun imidlertid fått, Julie. Alltid er det Julie som må ta initiativet til kontakt, og hun er standhaftig selv når hovedpersonen er avvisende. Samværet mellom de to er ofte preget av alkoholkonsum, gjerne altfor mye. Det går på helsa løs for hovedpersonen. Vi hører mye om håravfall, blod, oppkast osv. Julie kommer ut for en bilulykke og havner på sykehus. Venninnen besøker henne. Da Julie utskrives, hører vi for første og eneste gang at hovedpersonen smiler.

Minner mye om Bergen, byen jeg flyttet til og bodde i flere år samtidig som jeg studerte og jobbet. Den omhandler vanskeligheter med å bli voksen og selvstendig, og forherliger ikke livs-situasjonen, tvert imot så problematiserer den hvordan overgangen til voksen og selvstendig kan føles, men trolig mest fra et feminint ståsted. Handlingen er fantasifull, og gjorde meg nysgjerrig. Fra en som ikke har bodd hele livet i Bergen virket stedsbeskrivelsene oppvekkende og tidsrealistiske.

Hadde lest godt om boken og derfor ville jeg lese den. Men jeg ble ikke fanget og da biblioteket purret på innlevering ble valget lett. Det ble ikke forlengelse av lånet.

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.

Bøker jeg har lest i 2015.