REDIGERT Mandag 30. mai 2011
Det blir laget ny tråd for hvert enkelt skuespill fra og med "Hærmændene på Helgeland".
Tidligere skuespill + dikt etc. kan kommenteres/diskuteres i denne tråden (se nedenfor).
Dette gjelder også de verkene som er merket
'for spesielt interesserte'.
Jeg har slettet noen av skuespillene fra denne tråden, dvs. de stykkene det ikke har vært innlegg om.
Og det er selvfølgelig opp til "alle" å opprette nye tråder om de enkelte dramaene dersom de leser raskere enn andre og/eller skal lese dem i en annen rekkefølge (enn kronologisk) og/eller skal lese bare noen av skuespillene.
Det finnes nok andre tråder der Ibsens (samlede) verker blir omtalt, bl.a.:
http://bokelskere.no/tekst/9118/
Lenke til
Keiser og galilæer I: Cæsars frafall
Viser 165 svar.
Kongs-emnerne er noe jeg kunne tenke meg å lese om igjen:-) har lest den for mange år siden og sett stykket på teater:-)
En gammel tråd, som kanskje noen har interesse av.
Diskusjonstråd for Henrik Ibsens Dikt
Noen av diktene har vi diskutert litt her på slutten av denne tråden.
BYGGEPLANER
KONG HÅKONS GILDEHALL
SPILLEMANN
"Terje Vigen" har en egen diskusjonstråd
Diskusjonstråd for Når vi døde vågner
Diskusjonstråd for John Gabriel Borkman
Diskusjonstråd for Lille Eyolf
Diskusjonstråd for Bygmester Solness
Diskusjonstråd for Hedda Gabler
Diskusjonstråd for Fruen fra havet
Diskusjonstråd for Rosmersholm
Diskusjonstråd for Vildanden
For mitt vedkommende regner jeg med at den videre lesing av Ibsen samlede vil foregå i følgende (tilnærmede) tempo:
andre halvdel av juni: EN FOLKEFIENDE
juli: VILDANDEN
august: ROSMERSHOLM
første halvdel av september: FRUEN FRA HAVET
andre halvdel av september: HEDDA GABLER
første halvdel av oktober: BYGMESTER SOLNESS
andre halvdel av oktober: LILLE EYOLF
første halvdel av november: JOHN GABRIEL BORKMAN
andre halvdel av november: NÅR VI DØDE VÅGNER
desember: Henrik Ibsens DIKT
(Som det framgår av planen har jeg tenkt å bruke to måneder på "Vildanden" og "Rosmersholm", først og fremst på grunn av sommer og ferie, men også fordi jeg har lyst til å studere skuespillene (spesielt "Vildanden") mer inngående).
Skal jeg kanskje lage nye tråder for noen av de neste skuespillene
(for "En folkefiende" finnes diskusjonstråd allerede) dersom noen vil lese raskere, eller vedkommende kan eventuelt lage tråd(er) etterhvert .... ???
Et lite problem med å lage ny tråd lenge før den skal brukes, er at den oftest "forsvinner" langt nedover lista.
Går nok litt raskere enn jeg hadde tenkt. Har allerede lest "Lille Eyolf", og har bare de to siste skuespillene og diktene igjen å lese. Men jeg lager nye tråder og oppdaterer etterhvert.
Håper dere andre blir med på innspurten.
Du ligg føre meg fordi eg les få sider om dagen. Kanskje kan eg auke tempoet etter St. Hans, men for min del kan du organisere trådene slik du helst vil sjølv. Flott initiativ, dette (som delvis fell saman med mi ein eigen repetisjon av Ibsen gjennom "Henrik Ibsens skrifter")! Eg heng med, ser du!
Dette innlegget så jeg ikke før nå. Skal på ferie i to uker nå og har lurt veldig på hvordan jeg skulle henge med på lesingen hehe
Har lest En folkefiende og har lagt inn innlegg og diskutert med meg selv :) Har savnet innspill fra deg :)
Hadde tenkt å lese Vildanden i dag og i morgen, men nå venter jeg til jeg kommer hjem. Phuu en ting mindre å tenke på :)
Gleder meg veldig til Vildanden så jeg er glad for at du foreslår å bruke litt tid på stykket :)
Jeg ser at du har lest ferdig "En folkefiende", så det er en av grunnene til at jeg har laget diskusjonstråd for "Vildanden" allerede nå (da er i alle fall det gjort).
Skal vente med å lese det du har skrevet om "En folkefiende" til jeg er i gang med lesingen av den selv. Skal forsøke å skrive litt om mine oppfatninger og tanker om stykket, handling og personer og lage noen innlegg og kommentarer til dine innlegg ("akt-vis") underveis.
Og "Vildanden" tar jeg fatt på i begynnelsen av juli, og den videre leseplanen kan gjerne endres underveis. Mitt mål for lesing av Ibsen samlede har vært og er å komme gjennom alle verkene (skuespill og dikt) i løpet av ett år (2011). Og foreløpig ligger jeg / vi veldig godt an.
GOD FERIE !!
Diskusjonstråd for En folkefiende
Diskusjonstråd for Gengangere
Diskusjonstråd for Et dukkehjem
Diskusjonstråd for Samfundets støtter
Diskusjonstråd for Keiser og galilæer I
Diskusjonstråd for Keiser og galilæer II
Diskusjonstråd for De unges forbund
Diskusjonstråd for Peer Gynt
Tråd for å kommentere og diskutere under/etter lesing av Brand
Link til Kongs-emnerne
Skal lage lenke til hvert av verkene etterhvert som vi leser.
Se første innlegg i denne tråden.
Er det bare meg som syntes denne tråden er litt klønete... Den kommer til å bli utrolig lang etterhvert og det er tungvint å finne frem i den, samt poste rett kommentar under riktig drama.
Enig!
Tråden blir nok altfor lang, så jeg lager ny tråd for hvert skuespill, men lar det som er skrevet hittil forbli her, så får vi håpe det blir bedre slik.
Siden vi allerede har startet med "Fru Inger .." i denne tråden, blir det første stykket jeg lager egen tråd for "Hærmændene på Helgeland".
Er det noen som har bedre forslag?
Morsomt å følge Ibsen-diskusjonen deres :) Her har fornuften seiret og jeg ser at det er helt umulig å være med denne gangen desverre. I Shakespeare-prosjektet vårt har vi laget en tråd pr verk under Om bøker. Det funker helt greit, men etter hvert som det ble mange verk kunne det være kronglete å finne tilbake til eldre tråder, så AnjaE laget en liste med lenke til hver av diskusjonstrådene og hun fyller på lista etterhvert som vi leser. Det var til stor hjelp synes jeg.
Kos dere med lesinga :)
Takk for konstruktivt innspill.
Synd du ikke kan være med på Ibsen-diskusjonen denne gangen, men det blir vel anledning til det senere. Tror ikke Ibsen eller Shakespeare "går av moten" med det første.
Har tenkt å lage liste med lenke til hvert av verkene etterhvert som vi leser utover året, f.eks. er diskusjonstråden til
"Hærmændene på Helgeland"
her:
http://bokelskere.no/tekst/77034/
og hele lista vil ligge her:
Det kommer til å bli superbra :))
Ja, jeg skjønner godt hva du mener. Den kommer til å bli flere miiil lang før vi blir ferdige...
Jeg skjønner at jeg er fryktelig treg her, i forhold til dere andre. Nå er jeg ferdig med Catilina.
Leste dette skuespillet i små porsjoner over flere dager. Jeg lo litt for meg selv da jeg var ferdig, for hele stykket er jo så overdådig dramatisk, men samtidig er jeg imponert over den pur unge Henrik, som skrev dette stykket så tidlig i livet. Jeg har gitt Karamella en stjerne, for hennes "avhandling" om Catilina var flott og velkomponert.
Siden jeg er en slik treg etterslenger, så kommer jeg sikkert like skjevt ut med den neste også. Har såvidt begynt å kikke på Gildet på Solhaug. Jeg klarer ikke å galoppere avgårde med Ibsen. Det blir for mye å dvele ved underveis.
Er som deg Norah :) Ibsen må jeg nyte og ikke "stormlese". Holder nå på Gildet på Solhaug. Har lest første og andre akt.
Det første som slår meg er Ibsen sin bruk av kvinner satt opp mot hverandre. Akkurat som i Catilina bruker han også her to kvinner. Søstrene Margit og Signe som begge er betatt av sin barndomsvenn Gudmund.
Ja, ikke sant?
Og spillet med halvkvedede viser hele veien som fører til misforståelser.
Takk :) Jeg har problemer med å fatte meg i korthet når jeg blir engasjert og har mye jeg har lyst til å få sagt. Må øve på å bli litt mer konkret og presis ;)Får se om jeg rekker over Gildet. Det er som du sier umulig å galoppere avgårde med Ibsen, her må det tygges og nytes...
Ja, og gjerne drøvtygges flere ganger også. :)
"Gildet på Solhaug" er i alle fall et ganske kort skuesill, spesielt andre og tredje akt. For meg var det også lettere 'tilgjengelig' enn "Catilina". Kanskje fordi det virker mer gjenkjennelig (nærmere sted/tid). Har en følelse av å ha lest noe lignende før, kan det være islandske ættesagaer??
Nei, eg trur ikkje at nokon har sett parallellar mellom "Gildet på Solhaug" og ættesoger. Derimot bør du unne deg å lese "Soga om volsungane" før du tek føre deg "Hærmendene på Helgeland".
Takk for tipset om "Soga om volsungane".
Ja, det kan så menn godt hende.
Jeg føler meg straks hensatt til Sigrid Undsets og Vera Henriksens historiske romaner. Kanskje disse to gode forfatterne har blitt mye inspirert av Ibsen i sin tid?
Skriver litt her, mest for å få en start på "Ibsen 2011-prosjektet".
Har lest FØRSTE AKT av "Catilina", og det ser virkelig ut til at tittelpersonen har mye å stri med. Og både han og Curius (ynglingen, slektning av Catilina) er visstnok forelsket i vestalinnen Furia, så her kan det vel bli noen intriger.
Er det ikke litt merkelig at Furia bare visste fornavnet til Catilina, før han fortalte henne om sitt etternavn, og at det var han som hadde skjendet Furias søster? Dersom han skal hevne seg på skjenderen (noe han har sverget på), må han vel begå selvmord, eller ... ?
Skulle vel lest noe om den historiske Catilina (kanskje google litt), men etter det jeg forstår, har Ibsen diktet ganske fritt i dette skuespillet. Jeg er klar over at Ibsen hadde Ciceros tale mot Catilina som latin-pensum. Cicero er jo også nevnt i denne 1. akten.
Måtte redigere litt (07.01.2011, kl.13.30)
OBS! OBS!
SPOILER!
Da var "Catilina" ferdiglest!
Skriver ned litt om hva jeg synes om form og innhold, og noen betraktninger om temaer og personer (medvirkende).
Catilina er en storsinnet mann. Han tilgir Curius hans forræderi og mordplaner. Det er fordi Curius er så betatt av og forelsket i Furia at han godtar hennes oppfordring om å røpe Catilinas hensikter for motstanderne.
Lentulus er også en forræder som vil myrde Catilina og overta ledelsen selv, og da Catilina oppdager det, tilgir han også Lentulus og ber ham flykte fordi de nå er forrådt og omringet.
Noen personkarakteristikker:
CATILINA: ubestemt og vaklevoren både når det gjelder krig (politikk) og kjærlighet. Et sammensatt sinn.
CURIUS: sviker Catilina, men det er Furia som manipulerer ham og utnytter at han er så inderlig forelsket i henne.
LENTULUS: forræderisk og maktsyk.
FURIA: hevngjerrig og manipulerende.
De to personene i stykket som har "bare" positive trekk er Catilinas kjærlige og forståelsesfulle hustru AURELIA samt den gamle, modige krigeren MANLIUS, som tar på seg mange byrder og er en både klok og vis mann.
Når det gjelder sluttscenen(e) i dette skuespillet, er de igrunnen både melodramatiske og tragiske, men med en slags "happy ending" tross død og fordervelse. Catilina og Aurelia finner sammen igjen i døden, og Furia får sin hevn over Catilinas skjending av hennes søster. Og både Manlius og Curius lider heltedøden i kamp (hører riktignok ikke til sluttscenen).
Catilinas og Aurelias dødskamp (gr.: 'agoni') er temmelig langvarig og uttværet, men den må vel være såpass dersom de skal få sagt det som skal sies.
En liten digresjon:
Johan Herman Wessel har skrevet en farse/komedie der han harselerer over tragedieformen: "Kierlighed uden strømper" (1772). I sluttscenen dør alle de medvirkende (hvis jeg husker rett(?)).
Ibsen bruker en god del enderim i noen av replikkene. Dette gjelder stort sett lange replikker ("taler"), og jeg lurer litt på om disse sekvensene er spesielt viktige i dette historiske skuespillet, som vel må kunne kalles et idedrama, delvis på vers.
Gleder meg til å lese "Brand" og "Peer Gynt" som er ekte versedramaer + diktene innimellom. Dessuten er jo neste verk i min leseplan ("Gildet på Solhaug") også delvis på vers. Har ikke undersøkt hva slags form de mindre kjente verkene (merket 'for spesielt interesserte') har. Blir kanskje til at jeg leser (noen av) dem senere.
Jeg er klar over at Henrik Ibsen var en dyktig "rimsmed" og god lyriker, tenk bare på "Terje Viigen"!
"Catilina" er et flott debutarbeid av en 21-årig dramatiker, og det peker framover mot de virkelig store verkene som skulle komme i løpet av de neste ca. 50 år.
Men hva tenker dere andre om "gåten" da? "Du faller for din egen hånd, - og dog en fremmed skal deg felle."
Jeg gjetter på at løsningen på "gåten" er at "Du faller for din egen hånd" skal forstås i overført betydning, dvs. at Catilina har skaffet seg mange fiender, og flere av dem kan tenkes å myrde ham.
Går ut fra at det blir en masse slike gåter å finne ut av når vi leser videre i Samlede.
Det er nok en av grunnene til at Ibsen er en veldig interessant og utfordrende dramatiker.
Ja, enig. Det er fall i overført betydning jeg også tenker på. Men i tillegg til at Catilina bokstavelig talt har mange fiender som er ute etter ham, han har lagt opp til å bli drept sjøl med andre ord og fallet = død, så "faller" han også i det han begår udåden mot Furias søster, og i det grunnene for opprør blir personlig stormannsgalskap og hevnlyst i stedet for noen som helst edle motiver. Det er selvfølgelig kristen etikk som ligger til grunn for denne tolkningen, men jeg mener at det ligger så mye bibelske allusjoner og også allusjoner til ny-testamentlige tanker (selv om handlingen utspiller seg før Kristi fødsel)i dette stykket, at en slik tolkning kan være gyldig.
Jo, vi har nok mange gåter å glede oss til framover, og jeg gleder meg til å diskutere :)
I Klassisk forum 2010:1 står det ein del namn på forfattarar som behandlar Catilina skjønnlitterært (og titlar på bøkene).
Ibsen har vel dikta si eiga vakling inn i Catilina, som ikkje blir nokon tragisk helt verken i Ibsens eller mine auge, men den unge diktaren må nok ha sympatisert med opprøraren Catilina. Catilinas vankelmodige karakter, som frå starten av ber nederlaget i seg, har ikkje livets rett (men romarane kom ikkje ut for nokon dom etter døden).
Det er nok noe Ibsen har bala med, spennet mellom "evne og higen", eller usikkerheten i forhold til egne evner og sympati med den ene mot alle. Jeg vet ikke mye om romersk mytologi (nesten ingenting faktisk, annet enn at de "arvet" en del fra grekerne), men hva tenker du om at selv om romerne ikke kom til Helvetet, så kunne Ibsen ha latt Catilina komme dit? (Jfr Skyggens replikk som jeg gjenga i det lange innlegget mitt.)
Du tek opp interessante ting her. Eg trur ikkje at den lite gudfryktige Ibsen dømde Catilina til noko som skulle tilsvare eit kristent dødsrike. Romarane hadde, som du seier, arva mykje gresk på dette området - som Tartaros (den nedste delen av dødsriket, der Hades herska) og dei elyseiske slettene (tilhaldsstaden for dei sæle sjelene). Skiljet mellom Tartaros (Tartarus på latin) og Elysion (Elysium på latin) var vel ikkje heilt som mellom himmel og helvete, men kanskje heller som mellom Helheim og Valhall? Todelinga er i alle høve eit interessant felles trekk mellom mange kulturar, men med lokale utformingar. I HIS-kommentaren til "Catilina" sår det likevel om den replikken som du siterer: "I det hinsidige går foprbryterne den ene vei, til venstre, til de fortaptes Tartarus, dødsrikets dypeste avgrunn; den andr eveien leder til Elysium." Så her får du støtte, ser det ut til. Elles, når eg no har bladd i "Catilina", ser eg ein del parallellar til kristen tenking.
Dette at personane døyr til slutt (jf. at ein ikkje døyr midt i femte akt, som det står i "Peer Gynt"), er typisk for fransk klassisisme (1600-talet). I antikken blir det meir ei løysing der ein gud grip inn, men også her skjer dødsfall på slutten. Ja, Ibsen vekslar rimtype. hos Shakespeare var det enderim som fungerte som stikkord: ei scene var slutt, og ein ny rollefigur skulle inn.
Spoiler!
Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig i karakteristikken din av Catilina som vaklevoren og ubestemt men storsinnet, kjell k, men det er vel bra, for da er det noe å diskutere :)
Jeg oppfatter Catilina som maktsyk, stormannsgal og på slutten nesten ynkelig. Han starter så flott med “Jeg må, jeg må!” Han vil noe “høyere, enn dette liv”, men hva er høyere enn dette liv? Ære, ry, ettermæle, et udødelig navn? Jeg synes at det helt fra starten av ligger i kortene at det er egen ære, mer enn “borgerfrihet og statens vel” (2. akt) som er Catilinas mål. Motivet for opprør er overfor de andre med-konspiratørene et edelt ønske om et bedre Roma. I enerom (og sammen med Furia) er det sine egne ambisjoner Catilina snakker om. Dette er vel skoleeksempel på hybris så det ryker etter.
Et annet usympatisk trekk er hans manglende vilje til i det hele tatt å gå inn på det han har gjort mot Furias søster. Etter at han har nedsverget hevnen over seg selv, og han er avslørt som gjerningsmann, er det fritt fall utfor. Innenfor antikkens mytologi vil man nå kunne si at han utsettes for gudenes spill, han er fritt vilt for Furia (eller Nemesis), hans skjebne er fastlagt. Han har ingen mulighet for valg lenger, og hans eneste mulighet for å gjøre det beste ut av det er å skape seg et ettermæle og så dø. Nå er det dette som er målet, og da spiller det ikke så stor rolle at Curius og Lentulus har sveket ham, han kan tilgi dem og vifte dem unna, han skal jo dø likevel.
Det er et motsetningsforhold mellom antikk skjebnetro og bibelske idealer gjennom hele stykket. I det gamle Roma var det vel ikke ubetinget negativt å sette seg høye mål, så høyt som udødelighet i form av ettermæle, eller til og med mål om å bli en gude-lik keiser. I bibelsk sammenheng er slike ambisjoner strake veien til undergang. Denne skjebne –mytologien henger for så vidt sammen hele veien helt til slutten, og det snakkes om skjebnen i annenhver replikk, samtidig brukes det mye bibelsk symbolikk, for eksempel slange-motivet.
Før han dør velger Catilina å følge lyset og Aurelia til de elyseiske marker som er et mye hyggeligere sted enn alternativet (Tartaros). Men var det ikke sånn at han egentlig ikke kunne velge noe som helst? Det er jo hvis du følger Bibelen at du har muligheten til å velge den smale sti og komme til paradis, men ikke uten at du har bedt om syndsforlatelse først. Catilina angrer verken på overgrepet mot Furias søster eller på drapet på Aurelia.
Jeg tolker da “gåten”: “Du faller for din egen hånd, - og dog en fremmed skal deg felle”, som at fallet starter med udåden mot Furias søster, fortsetter i det han nedkaller besvergelsen over seg selv, og besegles med stormannsgalskap og hevn. Alt dette ligger til grunn for at Catilina til slutt må dø. Jeg tror ikke det er Furia som er “den fremmede hånd” som feller ham. Hun er jo nesten som en del av ham, et bilde av ham, ikke en fremmed. Jeg tror han til slutt skal felles etter døden, på ”den ytterste dag”, og tolker det slik at Skyggen forutsier dette: “Nei, først bak dødens dunkle port / forsvinner demringen som hylles / omkring hva grufullt og hva stort / av fremtids-bølgene bortskylles”
I en klassisk tragedie (etter aristotelisk oppskrift)skal helten ha en tragisk feil, som fører til hans fall, men han skal vekke medlidenhet hos publikum slik at vi kan gå ut fra teateret med en opplevelse av “renselse” (katharsis). Jeg får egentlig ikke så mye medlidenhet med Catilina, og jeg er ikke sikker på at det er det Ibsen har villet heller.
Noe av dette er inspirert av denne artikkelen.
Dette var et flott og lærerikt innlegg :)
Du er så grundig i din tolkning og forståelse av teksten.
Jeg er en nybegynner når det gjelder å lese og tolke slike tekster, men synest faktisk det er litt artig. Kanskje jeg får litt mer "dreis" på det etterhvert som jeg begynner å lese nye tekster.
Joda, det er sikkert helt riktig det du sier om Catalina og hans usympatiske trekk, men som jeg har skrevet, oppfatter jeg ham som en mann med et svært så "sammensatt sinn". Jeg ser også at det er de usympatiske trekkene som dominerer, men det virker som han ofte er i følelsenes vold (forelskelse, hat, tvil) og at det fører til mange irrasjonelle tanker og handlinger.
Artkkelen du viser til er jo ganske lang, så den får jeg vente med å lese til litt senere.
Etter litt "skumlesing" ser den veldig interessant ut.
Og det er jo en uoverkommelig mengde stoff om Ibsen og hans verker på nettet. PUHHH !!
Takk for flott og lærerikt innlegg :))
Yepp, sammensatt og veldig konfliktfylt tror jeg nok. Takk i lige måde :)
Veldig flott å være i gang med Ibsen-året mitt :)
Lenge siden Catilina ble lest så det var en fin start.
Catilina ble skrevet i en tid med mange revolusjoner i Europa og Ibsen har sakt at denne atmosfæren har hatt innflytelse på stykket.
Vi blir også presentert for noen aspekter som skal vise seg å gå igjen i flere av stykkene. Blant annet det at Ibsen har med to kvinner som hovedpersoner i stykkene sine. To kvinner som er vidt forskjellige og som skal symbolisere en manns indre kamp med seg selv. I dette stykket er det Furia og Aurelia, mens noen av de seinere eksempler er Maja og Irene i "Når de døde vågner", Gunnild og Ella i "John Gabriel Borkman", Thea og Hedda i "Hedda Gabler".
Flott skrevet Kjell k, du har gitt oss essensen i stykket. Som du sier er det utrolig bra av en slik ung mann å skrivet et slikt stykke da han var apotekerlæling i Grimstad.
Da vil jeg være med på "Gilde på Solhaug", det kan bli interessant.
Er også i gang med stykket og er positivt overrasket så langt. Trodde dette virkelig skulle være et veldig svakt nybegynnerstykke, men det er mye å gripe fatt i her både ndg personene og forholdet mellom dem. Også oppbyggingen av tragedien er effektiv og drivende, ja jeg er veldig overrasket faktisk!
Dette stykket har vel lidd den skjebne å for all ettertid bli sammenlignet med verdenslitteraturen som kom fra mesterens hånd senere, og da er lista lagt høyt! I tillegg ble vel raskt settingen i det antikke Roma ganske umoderne i de nasjonalistiske strømningene som rådet i samtiden.
Er du også sånn som henger deg opp i sånne små detaljer som ikke oppfattes helt logiske, ja? Godt at det er flere sånne i verden, vet det finnes nettsider for folk som er opptatt av logiske brister i filmer, men vet ikke når det gjelder bøker :) Men Furia hadde jo bare snakket litt, evt flørtet, med Catilina i tempelet noen ganger før. Da kan jo det at hun ikke vet etternavnet hans si noe om hvilket nivå de samtalene har beveget seg på tidligere...
For å forklare litt om namneskikken i Roma: Romrske mannsnamn bestod av tre delar - (1) praenomen, fornamn ("Lucius"), (2) nomen gentilis, slektsnamn ("Sergius") og (3) eventuelt eit cognomen, tilnamn ("Catilina") (no kom eg på at "cognome" jo er "etternamn" i italiensk i dag). Der ein gut ofte fekk det same fornamnet som faren ("Lucius"), fekk ei jente ofte slektsnamnet i hokjønn ("Sergia").
Takk for oppklåringa! Så viss Aurelia sitt slektsnamn hadde vore td Serg... så hadde ho heitt Aurelia Sergia. Men var Catilina eit tilnamn guten hadde fått av foreldra som liten, sidan slektsnamnet var Sergius? Og hadde ikkje kvinner slike tilnamn? Eg innser at vi er på detaljnivå her no, men dette er interessant :)
Ut frå det som eg har lese, kan det verke som om jenter ikkje fekk slike tilnamn, men dette skal undersøkast! Men Catilina heitte han nok frå fødselen, ja.
Her er du inne på noko interessant, for sjølv om hovudpersonen heiter "Lucius Sergius Catilina", var det nok berre "etternamnet" - Catilina - som vart brukt (jf. Ciceros taler "In Catilinam"). Caesar omtaler seg som "Caesar" i "De bello gallico". men korleis det var elles, i det daglege samværet, kva sa romarane då, tru? "Du Iulius, skal vi gå i badet i ettermidag?", "No, Marcus, korleis var det i senatet i dag?" osb. - sa dei slikt? Og altså under flørting: Ville Catilina då ha kalla seg sjølv "Lucius"? Her bør vi lese meir om romersk namneskikk og tiltalepraksis - utan at eg her og no har faglitteratur å vise til ...
Eg går ut frå at namna på dei andre romarane også er etternamn, Curius, Lentulus osb. Men kvinnene er omtala med førenamn (og temmeleg tydingsmetta namn også i denne sammenhengen!), var det vanleg at kvinnene vart kalla berre med førenamn? Etter rask gjennomblading igjen, kjem eg fram til at Aurelia konsekvent omtaler mannen sin som Catilina og det gjer Furia også så snart det blir avslørt kven Catilina er. Fann endeleg ein grunn til å slå opp i latin-ordboka mi igjen og finn der at luceo (med nokre strekar eg ikkje får til på pc'en min i farta) tyder lyse, skine, og at Lucius faktisk tyder "han som er født ved dagslys". Etter at Furia har nedkalla hemnen over Catilina, blir det både i bokstaveleg og overført tyding mørkt i Catilina sitt liv, namnet Lucius blir ikkje brukt meir...
Har lest første akt og er foreløpig positivt overrasket over dette første skuespillet til Ibsen.
Ibsen har uttalt at Catilina ble skrevet for det meste om natten og at nettopp derfor foregår det meste av handlingen i skuespillet i mørke.
Jeg synest også dette er bra.
Hvem er Catilina? Han er vel en ung gift Gallier, forvirret, mismodig til tider og med sterke lengsler etter både makt og kvinner.
Føler seg sterk, men samtidig har han ikke fått oppfylt sine ungdomsdrømmer. Det har vært skuffelser og andre forstår han ikke for han blir både hånt og forakta. (1 akt)
Bruker Furia fornavnet hans når hun smisker og lokker han til noe hun vil? :) Kvinnene på den tid brukte vel også knep ovenfor menn :), eller?
Fant faktisk et helt konkret eksempel på kvinnelige utnyttelse av at menn av og til tenker med noe annet enn hjernen... I andre akt når Furia prøver å overtale Curius til å forråde Catilina, så vil han først ikke før hun sier: "Nøler du? / Er da ditt håp så svakt, at ei det bygger / på hva en takksom kvinne skjenke kan / når tiden først - " Curius: "Ved alle nattens makter,- / jeg nøler ei!" :D
Går ut fra at luceo og Lucius er avledninger av substantivet 'lux' som betyr 'skinn, lys', og det brukes jo igrunnen i mange sammenhenger fremdeles, både i norsk og andre språk, f.eks. luksus, luksuriøs.
Lux (luks) er dessuten dss. meterlys, måleenhet for belysning (symbol lx).
Ja. "Lucius" er den lysande, han som er fødd ved dagslys. Hokjønnsforma er sjølvsagt Lucia.
Det er jo bare litt over tre uker siden Lucia-dagen ...
Går ut fra at det blir flere anledninger til å diskutere latinske "finurligheter" når vi kommer til dobbelt-dramaet "Kejser og galilæer" (som Ibsen regnet som sitt hovedverk) utpå året engang.
Interessant og lærerikt!
Streken er vel over "o" for å markere lang vokal. Ja, dei brukte det vi kallar "etternamn" - på mennene.Skal undersøke litt om namnetradisjonar. Interessant det om Lucius; Ibsen kan ha utnytta dette symbolsk, men her heiter rollefiguren det sme som den historiske personen, så "Lucius" var der alt. Dette er artig!
Så artig faktisk at middagen vart litt i overkant steikt! :) Eg tenkte og på at den historiske personen faktisk heitte Lucius, og at Ibsen utnytta det da han let Furia kalle Catilina Lucius til å byrje med, på trass av romersk namneskikk som han sikkert var kjend med.
Du har sikkert rett i at Furia bare hadde snakket litt (flørtet) med Catilina tidligere, og at det er derfor hun ikke er klar over etternavnet før i scenen i første akt.
Og grunnen til at jeg kanskje henger meg opp i detaljer er at jeg nå leser Ibsens verker mer inngående enn jeg har gjort før, og da oppdager jeg vel mer etter hvert ...
Regner forresten med å være ferdig med hele "Catilina" i løpet av denne uken, så jeg får vel skrive en liten vurdering / omtale om noen dager ...
Kjæmpehøjen (1850)
(for spesielt interesserte)
Norma (1851)
(for spesielt interesserte)
Sancthansnatten (1852)
(for spesielt interesserte)
Gildet på Solhaug (1856)
SPOILER!
Hovedpersonene i "Gildet på Solhaug":
Bengt Gautesøn, herre til Solhaug
Margit, hans hustru
Signe, hennes søster
Gudmund Alfsøn, deres frende
Knut Gjæsling, kongens foged
Erik fra Hægge, hans venn
Jeg vil karakterisere dette skuespillet som en romanse med trekk både fra tragedien og komedien.
Mange forviklinger og misforståelser er ofte ingredienser i en komedie (farse), og i tillegg ender det godt for hovedpersonene, som man med litt forbehold (se nedenfor) kan si er tilfellet i "Gildet på Solhaug".
Skuespillet inneholder også noen dramatiske scener, men de har ikke noen tragisk utgang, dvs. når man ser bort fra at Bengt blir drept (vådesgjerning) av Knut Gjæsling.
Gift(mord)temaet er ganske sentralt. Det viser hvor desperat Margit er for å få en ende på et ulykkelig og kjærlighetsløst ekteskap. Jeg går ut fra at disse scenene (da Bengt skal til å drikke av begeret, og senere Signe og Gudmund holder på å gjøre det samme) har stor dramatisk effekt i en sceneoppførelse.
PS. Det kan være fint å ha forgiftningstemaet "i bakhodet" når vi leser videre i Samlede, f.eks. "Fru Inger til Østråt", andre historiske dramaer (??) og kanskje samtidsdramaer ("Gengangere"?). Man lærer så lenge man leser.
Skriver ikke noe om de enkelte personene i dette innlegget. De trer jo igrunnen klart fram med sine følelser, ytringer og handlinger, og er i alle fall ikke like "uforståelig og merkelig " som f.eks. Catilina.
Er det noen som har merket seg noe spesielt eller karakteristisk med noen av skuespillets personer?
Når det gjelder versemålet i "Gildet på Solhaug", er det en artikkel om det i boken
"Hvorfor Ibsen? - veier til forfatterskapet" av Ane Hoel(red.).
I artikkelen gjennomgår Marie Kandal Ramslien skuespillet mht. versemål og hun skriver litt om rimvariasjoner, trekk fra folkevisetradisjonen, oktaven og sonetten.
I slutten av andre akt fremfører Margit et eventyr (som hun kaller det). Siste del av strofen har rimflettingen aaBBccDD (gjentas). De tre første strofene (à 8 vers) har formen ababcdcd.
Kandal Ramslien ser de tre første åtte-versingene
"som et tilbakeblikk på Margits liv, på møtet med "bergkongen" Bengt og "ungersvend bold og god", Gudmund."
Kandal Ramslien finner altså "likhetstrekk med oktaveformen i Margits "eventyr", spesielt i den siste strofen.
Artikkelforfatteren siterer også et avsnitt fra
Gudleiv Bø: "Nationale subjekter - Ideer om nasjonalitet i Ibsens romantiske forfatterskap" (Oslo: Novus Forlag, 2000):
"Det er da interessant å se at dialoger mellom søstrene går på vers fra begynnelsen og fram til det demrer for dem at de er i ferd med å forelske seg i samme mann. På samme måte er det med samtaler der alle tre personene i den sentrale kjærlighetstrekanten deltar."
Jeg regner med at de tre personene Bø viser til er Gudmund Alfsøn, Knut Gjæsling og Signe.
Det er forresten et finurlig plot Ibsen har skapt her:
To menn (Gudmund og Knut) er forelsket i samme kvinne (Signe), og to kvinner (søstrene Margit og Signe) er forelsket i samme mann (Gudmund). Og da de trekker feile slutninger og misforståelser oppstår, MÅ det jo føre til forviklinger.
Men det går bra (for "heltene") til slutt!
Kom til å tenke på Shakespeares "A Midsummer Night's Dream".
Jeg får hele tida assosiasjoner til Shakespeare her.
Giftflaska som Gudmund har med seg som bevis, og som Margit overtar med tanke på sin egen mann for å få slutt på sin elendige situasjon, og som hun til slutt bestemmer seg for å gjøre bruk av, og som kunne ha endt så tragisk...
Igjen; dette er herlig dramatisk!
Et fantastisk stykke. Jeg blir så imponert over den flotte diktingen til Ibsen som i stor grad er hans fortellerform i dette stykket.
Det er skrive at med dette stykket fikk Ibsen for første gang anerkjennelse som forfatter.
Stykket inneholder all den dramatikk man kan ønske seg, kjærlighet, ulykkelig ekteskap, sjalusi og drapsforsøk for å nevne noe.
Enig med deg Kjell når det gjelder dramatikken rundt giftbegeret. Den scenen er spenning på høyt nivå.
Slutten er også overraskende. Signe får kjærligheten, mens Margit velger å gå i kloster for å gjøre bot for mordforsøket på sin mann
Herlig overdådig dramatisk her også.
Alle disse halvkvedede versene fra hovedpersonene, så man er helt sikre på å misforstå hverandre så mye som mulig helt til det plutselig går opp for den ene etter den andre hvordan det er fatt.
Flott diktning, enig i det.
Mesterlig!
Flott stykke å lese, du har vel sagt det meste men kan legge til litt om Margit slik jeg har blitt kjent med henne.
Hun kommer fra fattige kår og har giftet seg med den noe eldre Bengt eller Bergkongen. Hun har nok blitt fristet av "perler og ringe" men har ingen kjærlighet å gi han. Hun er den som fører ordet og skjuler heller ikke at det er hun som nok bestemmer det meste. Hun har tydligvis vært betatt av Gudmund som ung, når han nå kommer håper hun kanskje det er for hennes skyld han kommer for kanskje visste han at Margit var betatt av han men valgte "perler og ringe" istedet for han som eide ingenting. "Hva vil han" spør hun, er det for å se hennes mismot, for han visste nok at hun ikke ville bli lykkelig... Når Gudmund entrer Solhaug og møter Margit "spiller" eller later hun som hun ikke kjenner han igjen, spiller troskyldig og later som hun blir lei seg nå Bengt vil gå ut av rommet. "Går du" sier hun til mannen og han som ikke skjønner at Margit ikke har følelser for han henvender seg til Gudmund og sier at ja, der ser du hun kan ikke være meg foruten.
Nå vet jeg hvem hun er. Hun giftet seg til penger og makt, hun tok et valg dengang for kun 3 år siden og kan nå ikke utstå Bengt. Hun gav avkall på kjærligheten og det er det hun nå ønsker å gjøre noe med.
Jeg stopper der for jeg synest jeg har blitt kjent med hennes personlighet, tror jeg ;)
Da har jeg lest første akt av dette skuespillet. Det virker svært interessant med mange spennende karakterer og intriger. Jeg regner med at det er Bengt Gautesøns hustru Margit som er hovedpersonen, men både Signe, Gudmund Alfsøn og Knut Gjæsling har nok også viktige roller.
Jeg venter til jeg har lest hele stykket med å lage en omtale og kanskje en liten analyse.
Jeg synes også det er spennende og finne litt ut av formen Ibsen har benyttet i dette skuespillet, og vil derfor lese artikkelen "Versemålsvariasjoner i GILDET PÅ SOLHAUG" av Marie Kandal Ramslien.
Artikkelen finnes i boken "Hvorfor Ibsen - Veier til forfatterskapet", redigert av Ane Hoel (KOLOFON FORLAG, 2010).
Dersom denne boka inneheld såpass interessant stoff som "Versemålsvariasjoner i 'Gildet på Solhaug', er ho kanskje meir enn ein liten, vanleg introduksjon til forfattarskapen? Fleire godbitar?
Flere godbiter:
Fullt og helt, ikke stykkevis og delt - "Vildanden" i 10. klasse
(TORIL GRAFFDAHL)
Gjenferdets betydning i "Kongs-Emnerne" og "Brand"
(HEIDI SALVESEN RUDI)
En psykoanalytisk lesning av mødrenes rolle i "Brand" og "Peer Gynt"
(EGIL BOGFJELLMO)
Å kurere idealisme ... - Ibsens iherdige leger i "Brand" og "Vildanden"
(MARTE WÅGEN)
"Men man taler ikke om det, fru Alving" - Om reaksjonene rundt "Gengangere"
(ANNE BEATE PUTTEN)
Liv og lære hos to av Ibsens eldre prester
(TROND OLAV ENGER)
Ellida - ei kvinne i eksistensiell krise
(ELDBJØRG U. RØNNEBERG)
Om ikke å realisere idealet bak sitt virke -
Lyngstrand og Ballested som bilde på Ibsens kunstnere
(MARTE MONSEN)
Hedda Gablers ensomhet
(ANE HOEL)
Min vei til Henrik Ibsen
(ANE HOEL)
Altså: Takk for tipset!
Fru Inger til Østråt (1857)
Jeg trenger vel ikke skrive SPOILER hver gang jeg kommenterer og har nye innlegg.
Men som regel blir en god del av handlingen røpet, så det får bli opp til hver enkelt om hun/han vil vente med å lese innlegg/kommentar til de selv har lest det aktuelle verket (eller omtalte del).
"Fru Inger til Østråt"
FJERDE HANDLING
Konspirasjonene, intrigene, løgn og forræderi fortsetter, samtidig som vi får vite stadig mer om hvordan de enkelte personene hadde og har forbindelser og slektskap/vennskap/fiendskap til hverandre.
En rekke menneskelige emosjoner og tanker kommer til uttrykk i denne delen av skuespillet. Så mange er det, at jeg er ikke sikker på om jeg har registrert alle. Og jeg leser saakte fordi jeg er klar over at Ibsen sier (nesten) like mye mellom linjene som i selve teksten (både hoved- og sidetekst).
Det er nok fru Inger og Nils Lykke som er hovedmotstandere, og det virker som begge har til hensikt å lure og desavuere den andre. De har begge et sterkt ønske om makt og innflytelse, og er trolig villig til å gjøre (ofre) nesten hva som helst for å oppnå det.
Fru Inger bevæpner sine menn og sender dem ut for å slass. Nils Lykke førsøker å få hustjeneren Finn til å forråde fru Inger, men hun gjennomskuer dem og vil holde begge som fanger på Østråt.
Hva er det fru Inger og Olav Skaktavl hvisker om, og hva mener Nils Lykke med at Eline, datteren til Inger, skal frelse ham?
Og hva blir det til med sønnen, Nils Stenssøn?
Tror jeg kommer til å lese femte og siste del (Handling) av dette dramaet ganske snart. Har lest det før, men husker faktisk ikke hvordan det ender.
Desverre. Guskjelov.
Da har jeg lest hele "Fru Inger til Østråt", og som man kunne vente fikk stykket en tragisk utgang. Maktbegjær, konspirasjoner og hemmelighold hadde og har vel en sterk tendens til å resultere i skyldfølelse, anger og elendighet.
Det er også et kjennetegn på en ekte tragedie at det er helten/hovedpersonen (her bl.a. tittelpersonen) og hennes/hans venner og slekt det går verst med til slutt.
Jeg synes "Fru Inger .." er det beste Ibsen-skuespillet så langt. Det virker svært gjennomtenkt og gjennomarbeidet, og Ibsen har nok gjort en god del "research" før og under skrivingen, kan jeg tenke meg.
Handling etc. avviker visstnok en god del fra historiske fakta, men det er vel ofte noe som kjennetegner den kunstneriske frihet. Det spørs om ikke det hadde blitt ganske kjedelig om "alt" kunne verifiseres ved å sammenligne med historiske hendelser og personer.
Åhh, men det ender så tragisk, så forferdelig tragisk...
Jeg kan ikke la være å tenke: Vold avler vold, hevn avler hevn.
Det kommer aldri noe godt ut av maktbegjær, hevntanker og vold.
Ibsen har her skrevet en tragedie som muligens (forhåpentligvis) kan få de aller mest hardbarka hevnerne til å tenke i nye baner.
Fryktelig tragisk denne gangen. Jeg har nå begynt på neste stykket og da slår det meg igjen hvor mye tragedie Ibsen skriver om.
Jeg er også ferdig med å lese stykket og jeg er betatt av Ibsen og hans formidlerevne.
Som du Norah sier, det kommer aldri noe godt ut av maktbegjær og det får vi bevis for her også.
Det Ibsen formidler i de stykkene vi til nå har lest er også en tankevekker til mennesker i våre tider.
Var han opptatt av å vise publikum hvilke følger diverse handlinger kunne få?
Det kan nesten virke som han retter en moralsk pekefinger og er opplysende om hvilke konsekvenser diverse handlinger kan føre til. Hva mener dere om dette, er det for tidlig å gi han kreditt for det, eller?
Om Ibsen retter en moralsk pekefinger mot publikum, vet jeg ikke sikkert, men at han er ute etter å fortelle oss hva han mener er rett og galt, tror jeg nok.
For meg er det temmelig viktig at en litterær tekst ikke bare er underholdende, men at den også er "lærerik" og gir en viss motstand som fører til videre refleksjoner og gjerne til ønske om å lese mer av samme forfatter og/eller om lignende temaer.
Vi får nok mange muligheter til å finne (i alle fall noen) svar på disse spørsmålene når vi leser videre i Ibsens Samlede:
Er veldig enig med deg. Skuespillene er fulle av moral og det kan jo tolkes som at Ibsen vil fortelle hvor galt det kan gå om man har uedle tanker og dårlige motiver for sine handlinger.
Min beundring for hans verker bare øker og øker jo mer jeg leser.
Ja, jeg tror han tenkte veldig mye i de banene du skisserer her. Dette er temaer som alltid vil være relevante, også overført til våre tiders hendelser.
Som du sier, Karin; du er betatt av hans formidlerevne. Det er jeg også. Og jeg er sikker på at han og det han har skrevet aldri blir utdatert. Henrik Ibsen har gjort seg selv udødelig gjennom sine skriftlige verk.
Og det er vel ikke så rart at når du møter mennesker fra andre fjerne deler av verden og sier at du er fra Norge, så forbinder de ofte straks Norge med Henrik Ibsen. Det har jeg opplevd mange ganger.
Når vi kommer til fjerde akt så blir det god krim dette her. Jeg måtte lese sist akt umiddelbart etter den fjerde og kan jo si at du har noe å se frem til :)
Vittig måte du avslutter på, minner om KLM-guttas avslutning av hver av episodene av Professor Drøvels hemmelighet,hehe. "Følg med i neste episode av...."
Var det ikke Herodes Falsk som var "fortelleren" i seriene om Brødrene Dal?
Jeg husker også at Harald Mæhle var forteller i serien (amerikansk? sendt på NRK på 70-tallet?) "Forviklingar", og jeg har inntrykk av at KLM har 'stjålet' litt derfra ....
Og "Desverre. Gudskjelov" har JEG 'stjålet' fra Knut Hamsun ...
Trodde det var Tom Mathisen, men det spiller ingen rolle,hehe. En gjenganger (Ibsen;)) er det nok. Har nok ennå ikke fått somlet meg til å lese Hamsun, men målet er å få lest noe før utgangen av 2011.
Tror også det var Tom Mathisen, ser han for meg, han dukket visst fram på skjermen innimellom ..
Og håper du får lest noe av Hamsun. Du har mye å se fram til!
SPOILER!
Annen handling
Forviklinger her også. Det er nok ikke den fredløse norske adelsmannen Olaf Skaktavl riksråden Nils Lykke venter å treffe på Østråt. Fru Inger tror imidlertid at det forholder seg slik.
Nils lykke er en slesk og beregnende mann som prøver å forføre både fru Inger og datteren Eline. Men han lykkes ikke. Begge kvinnene er bestemte og har ben i nesen. Det ser ut som fru Inger kan stole verken på Skaktavl eller Lykke. Da hun byr dem et beger, tror begge at hun har forgiftet dem.
Intrikat og fantasifull handling / plot!
Tredje handling
En liten kommentar til sideteksten i begynnelsen:
"(...) Midt i salen står et dekket bord med levningene av aftensmåltidet.)"
Synes ordet 'levningene' er litt rart og nesten komisk. Får assosiasjoner om at spisegjestene har avlivet maten ved bordet før de spiste den. Nå brukes vel stort sett '(mat)restene'.
I denne akten (les: Handlingen) er det mye som skjer, og mye som blir forklart og som viser både bakover og framover i tid.
Vi får vite en god del om forholdene i Norden, og Eline lar seg nesten bedåre av skjørtejegeren ('Lykke'-jegeren) Nils Lykke. Hun står imot, men hvor lenge?
Nils Lykke sier at han ikke elsker henne, så det er nok en ekte lurendreier både når det gjelder politikk og kjærlighet.
Peder Kanzler har oppfostret Nils Stenssøn og sendt ham til Østråt for å levere noen dokumenter til Olav Skaktavl. Nils Lykke leser papirene og får ideer om hvordan han skal utnytte sin nye viten. Han forteller Nils Stenssøn at han (Nils Stenssøn) er gamle Sten Stures sønn og at hans mor også er adelig. Nils Stenssøn kan dermed ha arverett til tronen. Hvordan "alt dette henger sammen" (Lykkes sluttreplikk) får vi nok vite etter hvert ...
Nils Stenssøn vil avlegge ed om å holde hemmelig det han får vite av Nils Lykke, men da han vil sverge ved et bilde av Jomfru Maria, sier Lykke at hun er blitt avfeldig (også et ord med en annen betydning på 1800-tallet enn det har nå) i det siste, og henviser til munken i Wittenberg.
Munken er kanskje Martin Luther, eller ...??
SPOILER!
Da har jeg lest Første handling, og her var det mye dramatikk allerede.
Ibsen tar i bruk sin retrospektive teknikk. Vi får vite hva som har skjedd tidligere, og det blir tatt opp og diskutert på nåtidsplanet, bl.a. får vi et lite innblikk i skjebnen til Elines søstre, Merete og Lucia (jfr. diskusjon om Lucius, Lucia, Lux etc. under "Catilina").
En digresjon:
Eline mener at moren har kastet ungene til ulvene for å redde seg selv. Da jeg leste denne replikken, kom jeg umiddelbart til å tenke på Euripides' "Medeia". Lurer på om Ibsen gjorde det samme.
Vi er blitt kjent med noen av personene i stykket, og det skal bli spennende når resten dukker opp, så som Nils Lykke, Nils Stenssøn og Jens Bjelle. Olaf Skaktavl tror jeg er med allerede (se nedenfor).
Viktig replikk (monolog) på slutten av 1. handling:
Fru Inger:
I denne natt spilles brikkespill om hele Norges rike. [...] For jeg HAR landets velferd i mine hender. Det STÅR i min makt å reise dem alle som én mann. Det er fra meg de venter tegnet; og gir jeg det ikke nu, så skjer det - kanskje aldri.
Første handling ender svært dramatisk:
En fremmed mann kommer inn. Fru Inger faller om i stolen.
(Ved å smugtitte på begynnelsen av annen handling, ser jeg at den fremmede trolig er den fredløse adelsmannen Olaf Skaktavl).
Her er det politisk spill på høyt plan, med den dansk-norske unionshistorien som utgangspunkt, med Sverige som en tredjepart i det politiske spillet. I midten står mektige enkefru Inger omgitt av alle de menn som ønsker å ha en finger med i spillet, alle med sine egne planer og hemmelige plott.
Inger har sine egne hemmeligheter og mangeårige sorger å ruge over; hun verner seg og sitt med nebb og klør, og dramatikken lar ikke vente på seg. Kjærlighetens makt over menneskene spiller også her en stor rolle i stykket, ved siden av politikken. Dette er høyt spill, og vi aner at her vil det nok komme blodige avsløringer.
Denne historien skal ikke være særlig autentisk historisk sett. Og den skal visst ikke ha ført til noen særlig suksess da stykket ble oppført første gangen i 1955. Stykket ble vist bare to ganger. Men likevel; det er et spill om Norges framtid som kan gi et lite innblikk i hvordan mange kjempet om makt og ære den gangen.
Gode observasjonar! Ibsen gjorde det dårleg i gresk, så eg trur at jamføringa med "Medea" er tilfeldig. Eg har ikkje kontrollert dette mot kommentarbindet. Ein veit aldri.
Olaf Liljekrans (1857)
(for spesielt interesserte)
Har nettopp mottatt boka
"Ibsens Brand. Resepsjon - tolkning - kontekst", redigert av Erik Bjerck Hagen (Innbundet, 340 sider, Vidarforlaget 2010).
Har lest litt i den allerede, men utsetter videre lesing til jeg går igang med lesingen av selve skuespillet litt lenger ut på året.
PS. Jeg kjøpte den fra http://www.haugenbok.no, kr. 299,- fraktfritt tilsendt.
Ettersom eg er ferdig med "Brand" og "Peer Gynt" i HIS, tek eg pause før neste bind for å lese "Ibsens Brand" - som eg fekk i adventspakka frå Bokvennen.
I denne runden med Ibsen, der eg tek føre meg "Henrik Ibsens skrifter", og som eg byrja med før det prisverdige initiativet frå kjellk om å ta Ibsen i fellesskap, har eg særleg konsentrert meg om "Peer Gynt" i eit språkleg perspektiv md vekt på rimkunst og uttrykk som lever vidare i språket; vi kjenner jo historia om han som ikkje likte "Per Gynt" fordi stykket hadde så mange sitat - og så var det nettopp "Peer Gynt" som var opphavet til alle desse uttrykka som språket vårt er så fullt av. Eg har ført opp dei som eg meiner er høgdepunkta under "Sitater fra boka". For meg framstår altså "Peer Gynt" denne gongen som eit språkleg meisterverk. Tydelegvis måtte Ibsen gå ein runde med "Brand" fyrst - og så kom "Peer Gynt" nesten av seg sjølv, sa han; dette gjeld nok òg for språk og rim, ikkje berre tematisk. I femte bindet av "Henrik Ibsens skrifter" er altså både "Brand" og "Peer Gynt" med, dei to motplolane som her går saman om å uttrykkje sentrale idear i Ibsens forfattarskap.
Mange flotte og velkjente sitater der ja.
"Peer Gynt" har jeg nok lest en del ganger opp gjennom årene, og jeg kjenner jo igjen de fleste av sitatene du har ramset opp. Derimot har jeg lest "Brand" bare en gang (for mange år siden) og husker jeg riktig, er det svært mange vendinger og uttalelser derfra som også lever videre i språket, eller ... ??
Jeg gleder meg til å ta fatt på disse mesterverkene om noen få måneder, når jeg er kommet gjennom verkene som ble utgitt tidligere.
Får vel ta med et kjent sitat av Ibsen OM Ibsens Samlede:
"Min venlige henstillen til leserne er derfor, kort og godt, den at man ikke vil legge noget stykke foreløbig til side, ikke foreløbig springe noget over, men at man vil tilegne sig verkerne - gennemlæse og gennemleve dem - i den samme rekkefølge som den, hvori jeg har digtet dem."
Ja, det er derfor eg tek dei kronologisk no (starta i fyrste runde i 1969). Jo, vi har mange uttrykk frå "Brand" - "Evig eies kun det tapte", "Hva du er, vær fullt og helt" osv.; eg skreiv dei kanskje ikkje inn alle, nei.
Har nettopp skaffet meg radioteaterets versjon av denne. Gleder meg til å lytte, og forhåpentligvis forstå hvorfor de hopper i fossen :)
Skulle gjerne vært med på samlesinga, men kommer ikke til å sjans til å henge med...
Fint.
Håper du skriver og forteller hva du synes, og om du finner ut hva som er motivet for selvmordene ...
BYGGEPLANER
Jeg minnes så grant som om i dag det var hendt,
den kveld jeg så i bladet mitt første dikt på prent.
Der satt jeg på min hybel og med dampende drag
jeg røkte og jeg drømte i salig selvbehag.
"Et skyslott vil jeg bygge. Det skal lyse over Nord.
To fløye skal der være, en liten og en stor.
Den store skal huse en udødelig skald;
den lille skal tjene et pikebarn til hall. --"
Meg syntes at i planen var en herlig harmoni;
men siden er der kommet forstyrrelse deri,
Da mester ble fornuftig, ble slottet splittergalt:
storfløyen ble for liten, den lille fløy forfalt.
Er det noen som vet når Ibsen skrev dette diktet? Det må jo være ganske lang tid etter debuten. Slik tolker i alle fall jeg siste strofe.
At storfløyen ble for liten ettervert som Ibsen ble mer og mer berømt ("en udødelig skald"), skjønner jeg, men hva menes med at "den lille fløy forfalt"?
Hvorfor står strofe to i anførselstegn? Skal det være en slags hentydning til "mitt første dikt på prent", og er et "skyslott" det samme som et 'luftslott'?
Kommentarbindet opplyser at diktet står i samlinga "Digte" (1871), men at det tidlegare hadde vore trykt i "llustreret Nyhedsblad" 14.3.1858. Det er stor forskjell mellom desse to versjonane. Det som stgår i sitatteikn, kan, som du seier, vere dette fyrste diktet. "Skyslott" kan nok tolkast som "luftslott", ja.
Ser at dikt nr. 2 i min ettbinds utgave av 'Samlede' er
KONG HÅKONS GILDEHALL
Det er et dikt som består av sju firelinjede strofer med rimmønsteret
aBaB
For meg ser det ut som diktet handler om Håkonshallen i Bergen som er forfallen, men som er under restaurering da diktet ble skrevet.
Er det noen som vet om dette er riktig?
Ibsen sammenligner det norske folk ('en utakksom efterslekt') med Kong Lears døtre som var så utakknemlige (unntatt én av dem, vel(?)) for arven at faren ble drevet ut i villmarken.
Strofe 6:
Nu dages det, gubbe; ditt folk er vakt;
nu prøver vi feilen å rette:
vi flikker med klute din kongedrakt;
du har alt en narrehette.
Jeg går ut fra at 'kongedrakt' og 'narrehette' er en form for personifikasjon av hallens eksteriør, og dessuten gir det visse konnotasjoner til (Shakespeares) "Kong Lear".
Men hva mener ibsen med at "du [hallen] har alt en narrehette"?
Tror det også har noe å gjøre med Kong Lear, men er ikke sikker.
Hadde ikke Lear en narr med seg "på den ville hede"?
Det er et par andre punkter som virker uklare for meg:
1) Strofe 4, linje 3 og 4:
"Men hørtes en eneste sønne-røst
sitt "takk" gjennem natten skrike?"
Hva menes her? Er det også en hentydning til "Kong Lear"?
2) Hva menes med "Albions drott" (str. 5, linje 1)?
Ikkje tru at eg har alt dette i hovudet, men ettersom eg også har kommentarbinda i HIS, kan eg slå opp der (.s 645): Ja, det er Håkonshallen i Bergen som Ibsen skriv om. Eg er einig med deg i at vi her finn referansar og konnotasjonar til "King Lear"; det er berre den yngste dottera, Cornelia, som ikkje hyklar overfor kongen, og Lear har med ein narr, ja. Her blir det visst sikta til eit midlertidig tak som i 1745 vart lagt over hallen. "Albions drot" er Englands konge; "Albion" er eit gammalt namn på Storbitannia (eg kan ikkje så mykje gælisk, men "Alba" er gælisk for "Skottland"). "Sønne-røst" har verken HIS-kommentarane eller eg noko svar på.
Bare for å gjøre en begynnelse her også, skriver jeg ned det første diktet i diktsamlingen "Digte" fra 1871.
Dette er også det første diktet som er med i ett-bindsutgaven av Ibsen SAMLEDE VERKER (2006).
Side 911 i min utgave.
SPILLEMENN
Til henne sto mine tanker
hver en sommerlys natt;
men veien den bar til elven
i det duggede orekratt.
Hei, kjenner du gru og sange,
kan du kogle den deiliges sinn,
så i store kirker og sale
hun mener å følge deg inn!
Jeg manet den våte av dypet;
han spillet meg bent fra Gud; -
men da jeg var bleven hans mester,
var hun min broders brud.
I store kirker og sale
meg selv jeg spillet inn,
og fossens gru og sange
vek aldri fra mitt sinn.
Jeg er ikke sikker på hva det er Ibsen skriver om her, så det blir litt vanskelig å tolke for meg.
Er det et slags tragisk kjærlighetsdikt med religiøse undertoner, eller ... (??)
Er det noen som forstår mer av dette enn jeg gjør?
Hadde vært fint med en (gjerne subjektiv) "forklaring"!
Jeg går ut fra at "gru og sange" er en slags metafor for 'sorg og glede'.
Men hva betyr "kogle"?
Det må vel være snakk om fossegrimen her? Han holder til i elver/fosser, og er en dyktig felespiller (passer med tittelen Spillemenn). Han kunne lære bort felespillingen sin til mennesker også, hvis man fulgte noen triks og det skjedde i dypeste hemmelighet.
Sånn som jeg leser det i korte trekk går mannen til elven for å lære å spille av fossegrimen så han kan fortrylle jenta og få henne som sin. Han maner fram fossegrimen, og grimen lærer bort kunstene sine. Dette tar tydeligvis tid, og det er ikke akkurat kristelig heller (han spillet meg bent fra Gud). Mannen blir til slutt flink nok, men da har det tatt så lang tid at jenta i mellomtiden har giftet seg med broren. Det eneste han har igjen er "gru og sange", han har blitt spillemann men er tydelig "merket" av fossegrimen etter dette.
Flott Tone, slik leser jeg også diktet. Slutten betyr vel noe sånt som at han fikk ikke jenta men ble så dyktig at han kunne spille i "store kirke og sale" og glemte ei sin "læremester"??
Ser ut som en rimelig forklaring/tolkning.
Takk.
Er det andre som er enige med Tone, eller kanskje har andre eller utdypende tolkninger?
Verbet "kogle" tyder "fortrylle", "forhekse" (Norsk riksmålsordbok).
Takk for at du minnet meg på Riksmålsordboka. Den (6 bind) har jeg faktisk i hylla, men glemmer den ofte.
Får sikkert bruk for den flere ganger under lesingen av Ibsen Samlede :))
Kogle (sjel) er en teknikk som brukes for å øke omfanget av en trolldom, i følge google.
Sist sett
